YATTA!!! Japan

Vet ikke helt hvordan man skal prøve å forklare dette landet.Vi landet på Narita Airport tidlig morgen med sol og pent vær. trøtt i trynet etter en lang dag i forveien (ref forrige blogginnlegg) men med en mage som hylte av spenning! Eller var det mat? Uansett så måtte vi først ta ett tog inn til sentrum og til hostell'et vi skulle bo på. ALT, og da mener jeg ALT, av skilt og informasjon står på Japansk. Hvis du er så heldig å ser noe skrevet med normale bokstaver på engelsk, så er det hæla i taket og full fest. For det er ikke ofte! Men med litt gloser som "Sumemaseeeeeeeen" (unnskyld på norsk) så kommer man langt :) Vi fikk lurt oss med ett tog og ankomm holdeplassen 80 min senere. Den lufta/lukta og synet som slo oss var over alle forventninger! Frisk og ren nordisk luft. HÆLI! Pluss at man skal gå noen dager før man finner søppel i gata. Det finnes nemelig ikke. Helt sykt! Men det som kanskje er enno mer merkelig er at det nesten heller ikke finnes søppelbøtter.
All søppla blir bare blir borte....

Vi hadde booket 3 dager først i Tokyo,
så hver dag var det på med joggeskoa og kjappe seg ut for å suge til seg alt man rakk av denne hærligheten av en by. Ved å bare valse i områder som Shibuya,Akibahra og Harajukan så kommer smilet uten at du vet det. Neon-skilt,butikker,spillehaller og resturanter er overalt! Når vi sier ting er stort i Tr.heim så gange det med en million (overdriver ikke...joa. men litt sannhet er det ;) )så nærmer du deg denne byen. Det ender opp med at man bare går omkring å ser på ting da alt blinker og lyser mot deg. Heilt shjukt kult! Men som sagt så er nesten alt av skilt på japansk. Så du vet ikke helt hva du står å ser på. "Arti læll" som vi sier!

Noe som vi fant ut var en liten utfordring, var mat. Få resturanter har noe form for engelsk meny, men til gjengjeld så har de alt av retter på display utenfor resturanten sin. Hjelper litt men du vet fortsatt ikke helt hva du evt bestiller da matvanene er "litt" annerledes hær. Men mat kan disse folka. Ingenting vi bestillte oss hær nede har smakt besj. Så klapp på skuldra til Japan!

Vi var smarte nok til å fikse oss med 7 dagers togpass før vi kom hit. Noe som kom meget godt med da planen var å få med seg Kyoto og Nara som ligger ca 3 timer unna Tokyo. Det med Japanske Shinkansen tog selvsagt. Tror det tok 8 timer med buss :P Helt genial måte å reise på. Lydløst,komfortabelt,masse plass og ikke minst raskt som ett hælvett:) I Kyoto ble vi litt ubesluttsomme og endte opp med å tilbringe 4 dager. 2 av de på ett hotell med japansk stil over rommet. Dvs at man sover på gulvet på Tatami matter.
Men det var helt perfekt:) En litt annerledes by enn Tokyo da det er stappfullt med tempel og shrine's hær.
Uansett hvor du skal i denne byen ender du opp på ett tempel eller shrine. Skal du på 7/eleven for å kjøpe brus men går feil...BAM!!!!... Temple. Men det skal sies at noen av disse byggverkene er arkitektur av ypperste klasse. Beliggenheten og omgivelsene på de er også helt magsik. Du føler faktisk du hopper noen år tilbake i tid på enkelte av disse områdene. Men etter x antall tempel så blir man litt mettet. Men vi passet på å ikke gå på den smellen å se ALT av ALT.

30min med toget sørover ligger Nara. Det er byen som var den første hovedstaden i Japan. Hær er hus og byninger litt lavere enn de andre plassen vi har sett. Som du kanskje gjettet har det ett tempel eller to hær også;) MEN...det som vi håpet å få med oss i denne byen, var en stor park. Vi hadde lest at hær kunne man se rådyr. Det er jo ikke akkurat ett dyr som vi ser så ofte, så vi håpet at vi kanskje fikk sett en eller to hvis vi var heldige.... Vi hadde leid oss sykkler av gubben som dreiv guesthouse'n vi bodde på og skulle bare innom....du gjettet riktig;)....ett tempel, før vi dro til reinsdyrparken.

Men der, akkurat i inngangen av tempelet lå det to små reinsdyr. Ivrige som vi var fiska vi fram ett kamera på 2 sec, for dette skulle på film! Det viste seg at disse var meget vant til mennesker og Erin fikk kose litt og vi fikk bildet vårt. Fornøyde med hva vi hadde sett sykklet vi videre mot parken i håp om å kanskje se flere. Denne parken ligger like ved....Jepp!...ett tempel, som er ett av de største og mest populære i Japan. Så du kan tenke deg det var litt folk der på en lørdag. Men det som kanskje kom som ett større sjokk var at det var like mye reinsdyr som folk der!!! De var overalt! De var på nippet til å gå over fra koselige "små" kosedyr, til å bli plagsomme skadedyr. Fantes ikke redde for mennesker og folk måtte jage de ut av de små butikkene sine de hadde live ved parken. Andre derimot sto å matet de med riskjeks, for så å bli stanget til når de ikke fikk mere. Så det var ikke så veldig rart at de ikke var redde folk når de ble foret av turister dagen lang :P Men det skal sies at uansett om bildet i hodet vårt ble litt knust, så var det fortsatt ett meget spesielt og morro syn :)

Nevnte jeg at folk er seg selv fullt ut i dette landet? Glemte kanskje det, men til lesers informasjon, de er det. Med GLØD! Har ikke helt skjønt greia med at enkelte synes det er ok å sitte i en park/cafê å bare se på folk og livet. Skjønner greia nå. I en smal gate i Harajukan kan man lett bruke en dag på bare å se på folk. Kostymer eller bare bekledning av allskens ser du hær. Fra en liten jente som ser ut som en 16år gammel prostituert til en pirat som det ser ut kommer rett fra filmsettet i Pirates of the Caribbean (japansk versjon da såklart) Frisyrer som ikke ligner grisen, eller superhip new-wave cut som ligner ett eller annet idol hær nede. Men det som tar kaka er klær og acessories hær. Det går liksom ikke helt an å forklare, må bare oppleves. Min mor lærte meg at det er stygt gjort å glo på folk, men den dret jeg en lang mars i hær. Alt for my sprøe folk å se :)

Hørte jeg noen rope karaoke? Hells yes! Finnes rett rundt hjørnet og er fliring! :) For de som ikke vet det er dette en meget populær greie i Japan. Skyskrapere fulle av små private rom med en sangbok like tykk som gulesider. Dette måtte selvsagt prøves! Første gang var under kontrollerte former med bare oss to. Andre gang, ikke helt sånn. Da ble vi med en ung herremann fra Sveits på runde. Han snakket såppas godt Japansk at han fiksa en deal på ca 3000yen per pers for rommet fram til kl 5 på morgenen. + All you can drink!!!
Det endte selvsagt opp med allsang og hæla i taket, men kl 02:30 var vi kaputt. Den gode gammle rølpe-synginga slo til og vi fant ut at seng hadde vært magisk nå. Det som var litt strek i regninga var at vi skulle reise til Manila dagen derpå. 5 timers flytur på turbulenshælvett av ett fly med bakrusnærver = hoill på å shit me ut i boxern! Erin derimot....sov som en stein

10 dager i Japan er rett og slett for lite etter min mening. Litt dyrt å bo, men mat og drikke kan man få for en kurrant penge bare man ikke velger de aller hippeste plassene. Så til alle som tror Japan er en av de dyreste plassene å feriere, check again! Anbefaler alle på det sterkeste å vurdere en tur til dette fantastiske landet! :)

Malay-La

Nammings

Klokka 22.00 stod vi klar på perongen i Jogja for å ta nattoget til Jakarta. 8 timer skulle det ta, og etter vår erfaringer fra før, var togene i Java som regel i rute. Dette var vi avhengig av også, siden flyet vårt dro fra Jakarta morgenen etter. Vi satte oss godt til rette i 1.klasse, og det var meget så behagelig. Men det som kjennes behagilig ut å ligge henslengt i, er ikke nødvendigis godt å sove i. Jeg sov i noen timer, men det ble ikke mange blundene på Mr.Berg. Ei koselig dame forklarte oss hvor fly-bussen gikk fra i Jakarta, og turen til flyplassen gikk nogenlunde smertefritt ( 240 mygg svirrende rundt oss). Flyet var faktisk i rute, og to timer senere stod vi på   Malaysisk jord. Den internasjonale flyplassen i Kuala Lumpur har gått igjennom litt av en renovering siden jeg var der sist. De hadde flere avdelinger, og jeg kjente meg ikke igjen i heletatt. Men den beste nyheten var at vi gikk på ett NORSKT bakeri! Vi gnidde oss i øynene og kunne ikke tro det. Etter 15 timer med reising, og nadas mat, fikk vi jafset i oss en deilig fersk sandwich fra "Norge" :) Den var vel ikke HELT norsk, men gjorde susen! Vi brumma inn til sentrum med flybussen og trasket videre til hotellet vi hadde bestilt gjennom agoda. Å bestille hotell og div gjennom agoda og booking.com er nemlig billigere i Malaysia enn å dukke opp på døra. Der ventet oss ei deilig nytt rom med A/C + en laaaang dupp :)

KL er en by som har så og si alt man vil ha. Shopping, party, kultur og natur. Og ikke minst mat, fant vi ut ;) Vi bodde ikke langt fra China-town og Little India, så vi traska mange gater gjennom flere "land". Vi ble litt turister i KL, og dro til Batu-Caves. Jeg ville få en forklaring på røytinga mi (Ja, mista nesten 50% av håret mitt), så ringte Europeiske Reiseforsikring. De fiksa time til meg på det internasjonale sykehuset rett etter helga, så vi ble i KL noen dager til. Vi hadde en bedre middag på Petrona Towers og tusla i shoppingområdet Bukit Bintang på dagtid. Av alle plasser jeg var nødt til å kjøpe meg klær, så ble det H&M ;)

Penang gatelangs

Vi bestemte oss fort for å dra opp til Penang. En øy (som har bru til seg) og mest kjent for maten sin og den engelske kultur-arven den har fra den gang den var en engelsk traiding-koloni. 6 timer med buss så var vi der! Pis åf keik for oss som nå var vandt med svært lengre distanser ;) Dagene våre i Penang brukte vi på å spise og å se på mye byggverk. Høres kanskje litt kjedelig ut, men maten var ekstreeeeeemt spennende og GOD. Vi spiste på gata, restauranter og favorittplassen ble Red Garden som hadde alle slags mat-sjapper du kunne tenke deg. Det var som et stort fest-telt omringet med alt fra kinesisk mat, sushi, grillmat, thai-mat, filippinsk mat osv osv osv.... Man satt i midten og bestilte mat fra hvor man ville. :D men hver kveld kl 9 stakk vi av, for da var en asiatisk verson av Sputnik som kapra scena og sang gamle danseband slagere... ;) Vi følte etter 5 dager at vi hadde NESTEN fått nok grillet hummer og alskens lekre retter, og lengtet etter stranda. Ja, vi syntes 20 dager med storby-liv var nok, så ville krysse landet for å kaste oss på stranda. Vi fikk beskjed av flere buss-selskap at ikke bussen gikk til Perhentian Islands lengre, for monsoonen hadde kommet tidlig i år. Malaysiere er arti når de prater. De kaster på en "la" på slutten av alt de sier. "See you tomorrow-la", "you welcome-la" "no busses to Perhentian-la" osv... Men vi fant no noen som kjørte, og vi tok sjansen.

Sugar Wreck

Intet annet enn sol og skyfri himmel var å se på Perhentians.Vi bodde på Perhentian Kecil (den lille øya, Kecil betyr liten på malay), hos Ewan og familien hans som hadde bungalower og en restaurant. Vi fant fort ut at dette var desidert den beste plassen å bo, og til best pris. Malaysia er kjent for å være infisert med budbugs, og jeg fortalte Ewan om mine tidligere opplevelser. Han kunne fort garantere at jeg var trygg der, til min store glede :) Strøm har øye bare på nattes-tid. Så når bungalowen vår nådde rundt baker-ovn temperatur på morgenen, var vi fort opp og ut. Vi lå langflat på stranda de fleste dagene og bare nøt livet. Strendene var hvite og havet turkist. Og gleden var stor over at vi så ingenting til regntid utenom en kveld eller to! Vi dykka et par dager, et dykk som var MEGET spennende. Sugar Wreck, en 90 meter lang båt lastet med sukker som sank utenfor Perhentian i 2001. Vi har vært ganske bortkjemte med dykke-forhold der vi har vært til nå, så det var en ganske så stor forandring å komme til Malaysia og dykke. Med 3 meter sikt var det ganske skummelt der ei vending, men store, sterke, tøffe Lasse holdt meg i handa, og da gikk det bra :)  Vi var på en snorkletur dagen etter og så en skilpadde som var like stor som Lasse. DET var cool det!

Lasse kulen under parasol'n

Ellers kosa vi oss på kveldstid med film på stort lerret, fersk grillmat fra sjøen og avslappings til de tusen. Vi starta allerede litt planlegging av våre 11 dager i Japan, for det var mye som skulle oppleves! Vår siste kveld tenkte vi å kose oss med litt vestlig mat, som f.eks pasta bolognese nede ved en restaurant på stranda. LURT. Den kom opp etter 2 timer og mer fulgte i løpet av natta. Fantastisk. Vi som hadde båttur og flyreise ned til KL neste dag. Bleke og skjelvne gikk vi ned til Ewan neste morgen og fortalte han at vi hadde blitt matforgifta kvelden før. Og han kunne fortelle at det var ikke bare oss. Naboene våre også. Og de kunne vi huske at satt rett ved siden av oss på restauranten kvelden før. Ska si deg det ikke var ei blid jente som traska inn på restauranten å sa ifra før vi dro. "4 people got food-poisoning from your food last night!!!!!" Og resten som ble sagt, utelater jeg ;) Vi kom oss til fastlandet uten å spy og bæsje i buksa, og rakk flyet. Ræser-flaks med at været var så dårlig at det var umulig for piloten å lande i KL, så vi måtte SNU (!!!!) og dra tilbake! Vi kom oss til KL 4 timer etter planlagt. Vi var som to slips som kasta oss på senga. Og dagen etter skulle vi  med en 8-timers flyreise til Japan :) Og fra det rare landet der kommer det straks update på :) Just wait and see-la!

¤E¤

Java and lava

Fiskebåten til Ampana

Da var det tur for å si adjø til Togian Islands. En plass man skulle hatt mye lengre tid i, det er sikkert! Flyet vårt dro dagen etter fra Luwuk, og dit måtte vi komme oss på 1 dag, noe som virker som null problem. Men i Indonesia må du fint dobble reisetiden for å få et mer reelt overblikk. Planen var 3 timer ferge og 6 timer biltur, om det gikk etter planen.Vi hadde chartra en båt fra morgenen av, jeg, Lasse, Mark, Demian og Iggino. Iris bestemte seg for å bli igjen å dra sørover mot Rantepao, noe ikke vi fikk tid til i denne omgang. (Hvis dere synes det er rart at vi sier at vi ikke har tid, så går det ikke på tid generelt. Man må passe på så man rekker ting innen visum-tid). Ellie hadde ikke skaffa båt til oss (han blækka dritings på stranda natta før, så vi skjønte jo det kom til å sje), men ville kjøre oss til ferga, som gikk fra ei anna øy i nærheten. Etter en halvtime dit, gikk ikke ferga. Men en lastebåt med fisk. Vi lempa oss dit og de kom med den fine nyheten om at båten brukte bare 1 1/2 time. HVIS begge motorene hadde virket. Men gjorde selvsagt ikke det da sjø. Etter 3 timer i lastebåten (som faktisk var ganske komfortabel) var vi i Ampana. Vi dro til kameraten til Ellie, Eddie som han het, og han fikset en privatbil til oss. Vi hadde fra Poya Lisa fått på slep en britisk drømmer av noe slag, Simon. Han irriterte vettet av oss med å alltid være sent ute til alt, og klaget over at han hadde så liten tid i indonesia og han brukte all tid på "transfers", altså mer tid på flyplasser/busstasjoner ol enn på selve reisen. Han kunne ikke bestemme seg om han skulle bli med til Luwuk, sjekket flybilletter, og alskens i Ampana. Til slutt truet vi med å bare dra fra han, han holdte oss tilbake 2 timer i Ampana. Og vi var en lykkelig gjeng da han bestemte seg for å bli igjen, og vi ENDELIG kunne dra. En serdeles humpete tur (som selvsagt ikke tok 6 timer, men 9), var vi fremme i Luwuk, heeeeelt FERDIG. Jeg tror jeg svimte av på slutten, for de humpene sovner du ikke til. Hotellet vi skulle til var selvsagt fullbooket, og vi ble kjørt til et annet. Eneste de hadde igjen av rom var VIP-rom. "YESSSS" tenkte jeg, dødsliten med kineserøyne og et lortlag over hele kroppen. Vi ble vist rommet, og jeg tenkte "WHAT????" Et rom som stinka kloakk og hadde ingen vindu. Gutta lo seg halvt ihjel av "VIP-rommene", men jeg hadde ikke mer å le av. Nå var det nok. Vi trava nedover gata kl. 11 på kvelden for å prøve å finne noe mat, men måtte snu, for Lasse fikk diare.... igjen. Mark, Demian og Iggino kom tilbake senere å fortalte at det eneste plassen med mat de fant, var en pub med masse asiatiske tranvestitter. "Interessant" utalt gutta seg. Vi fikk bytta til et litt bedre rom, å så vi hade til Demian og Iggino, for de skulle dra til flyplassen tiligere enn oss neste morgen. Og så var vi bare 3.

Luwuk flyplass

 Vi og Mark tok en bemo til flyplassen og fant ut at Luwuk så serdeles fint ut på dag-tid. Byen hadde en lang strandlinje med turkis vann og små hytter langs veien. Flyplassen var vel den mest "lokale" varianten jeg har sett, med småfly og bare 1 ankomsthall. Vi skulle fly Luwuk-Makassar-Surabaya. Flyet var SELVSAGT ikke i rute, men det ble en koselig avgang med alle som vinket i det flyet lettet. Flyet vårt til Surabaya var forsinket med 2 timer, så vi fikk slappa av på flyplassen i Makassar ei stund. Landet i Surabaya (Java) på kveldninga, og tok en taxi til hotellet jeg hadde booket (som var nevnt i Lonely Planet), som selvsagt var rævva. MEN, sliten igjen etter all farting ga vi faan i det og inkvarterte oss. Pizza Hut neste!

On the road again....

Reiseruta i Java

Bromo er Indonesias og Javas mest kjente vulkan. Det er betraktelig flere turister på Java, nesten i likhet med Bali. Men hit kommer heller turistene som bryr seg om kultur og natur. Vi tok en to-timers buss-tur til Probollingo som er gate-way opp til Lawang, landsbyen ved Bromo. Det stod spesifikt i reise-guiden at "ikke stopp før du kommer til buss-stasjonen, de vil stoppe deg på noe de kaller turist-info og lyge å si at det ikke er flere busser som går opp dit og at du må leie en bil med dem". Og hva gjør vi? Går rett i fella! Vi fikk en bedre pris vel og merke, opp til Lawang, men fikk hintet av at vi ble lurt når vi måtte bytte bil. Bilen vi bytta til (vi var 6 stk) ble plutselig stappfull med indonesere. Vi gikk fra å være 6 stk, til 21 på 4 sekunder, og det starta å lyne fra øran mine. Men jeg var ikke alene. Første gang på denne reisa så jeg Lasse Berg fråde av harm. Han kauka "stop the car, we are getting out!!!!" til sjåføren, men han stoppa ikke. Og vi kom oss INGEN vei, fastklemt mellom gamle indonesiske folk og barn. Vi banna så det joma i bilden og de stakkarse Malaysiske gutta foran oss starta å skjønne at de hadde blitt lurt også. Vi fikk roa oss ned etter det ble færre og færre i bilen oppover fjellveien, og bestemte oss for å gå på tokt te mannen som hadde lurt oss, når vi endelig kom ned igjen. Mens mørket falt på, og det ble kaldere og kaldere, kom vi endelig frem til Lawang. Det meste av overnatting var fult, men vi fant et lite rom RETT ved veien. Jaja, det hadde ihvertfall varmtvann. Vi starta å ta på oss ALT vi hadde av klær, for det var plutselig 20 grader mindre enn det vi var vant til. 10 grader er en stor forandring, og vi kjøpte oss et par strikka-luer for å holde på varmen. Vi inkvartert oss i ei lita bu der de nermest fyrte med ved, og en gammel mann i sarong og lue serverte oss te og stekt ris til kveldsmat. Alt i alt kosta det 12 kr for hele måltidet. Vi viste at vi skulle opp halv fire på natta for å kjøre en jeep opp til utkiksposten for å se på Bromo, så vi pakka oss in i klær inni soverposen vår og hadde den kaldeste natta på lenge.

Bromo er vulkanen med krater til venstre

03.30 stod vi klar utenfor rommet vårt med strikkalua på snei og fortsatt halv-sov. Vi hadde trafikken rett ved øret, så det ble ikke mange timene med søvn på oss. Vi fant jeep'n vi skulle sitte på med, der det satt allerede 4 forventningsfulle indonesere inni. Den humpete turen i mørket tok 45 min til toppen, og det føltes IKKE ut som om dette kjøretøyet var en jeep. Jeg angra på at jeg ikke hadde hatt på meg sports-bh'n min, og Lasse var sikker på at invollene hans var totalt feilplassert etter turen. Vi gikk opp i mørket og hundrevis av jeeper og turister gjorde det samme. Sola snek seg sakte opp å varmen kom halveis tilbake. Lasse stod å hutret i bar-leggen, mens jeg tok sånn ca 250 bilder på en halv-time. En fantastisk utsikt var det! Men magen rumla, og alle turistene gikk oss på nervene, så vi vendte nesa nedover veien igjen. Lukta av stekte mais-kolber og fried banana runget i lufta, og vi ble frista nok til å sette oss ned for en kopp te og en frokostbit før ferden gikk videre.

Opp til Bromo

Så var alt klart for å klatre Bromo. Klokka var åtte på morgenen og sola stod allerede høyt. Blandt turister med støv-masker, hester og sort vulkan-støv, basket vi oss oppover. Dette var INGEN koselig tur. Vi hadde sand (som var mer som sort pulver) i øynene, munnen, nesa og ørene. Når vi endelig kom oss opp til delen der man klatrer etter rekkverk, gikk turistene så sakte at man kunne ikke vente på dem. Jeg og Lasse basket oss oppover langs siden av rekkverket og etter en halv-time med banning og ubehag var vi på toppen. Vi så ned i krateret, jeg så på Lasse å sa; "Ta her va faen meg ikke verdt det!". Han nikka enig og sa "Æ veit". Så var det bare å gå ned igjen. For sjåføren sa at vi hadde en time på oss, så vi måtte jo skynte oss ned. Men når i endelig var nede var ikke indoneserne der. NEIDA. Så vi satt i solsteiken i noe som minner STERKT om Sahara, og ventet med ingen tolmod. Vi hadde vulkan-sand overalt! Når tregostene endelig kom, dura vi mot Lawang igjen for en varm dusj :)

Borobodur

Vi fikk endelig (med mye om og men,les; Erin vrikka foten) kommet oss med en lokal-buss ned til Brobollingo. Derifra gikk ferden til Surabaya igjen for å være 1 natt. Vi har tatt med oss litt malaria tabletter, men mest som medisin hvis vi skulle være uheldig å få det. I Togians er det litt fare for malaria, så vi var flinke å smøre oss inn med myggsaker, og hadde myggnetting på nattestid. Men hvem skulle tro at man skulle bli spist levende etter ei natt i en storby som Surabaya? Joda! Våkna med 14 myggstikk i ANSIKTET. Søt lita frøken vart jeg :s Og lasse var dekt på ryggen. Sjebnens ironi. Så vi got the hell out of there, og tok luksus-toget til Yogyakarta. 5 smertefrie timer! Jogja (som den kalles) er mest kjent for den javanesiske kulturen rundt batikk og annen kunst. Vi digga plassen umiddelbart, og inkvarterte oss i en liten koselig gate på et hotell med kunstnerisk vibe :) Jeg slet veeeeldig etter hvert med myggstikk, og fant dette veldig rart. Det var ingen andre vi møtte (og heller ikke Lasse) som fikk myggstikk her, og jeg syntes det klødde noe VANVITTIG til å være myggstikk. Jeg ble mer og mer mentalt sliten av å klø døgnet rundt, og fikk heller ikke sove på natta. Etter 3 dager var jeg helt ferdig å stakk ut for å gå meg en tur da en indoneser stoppa meg i gata å ropte etter meg "What happen to you???" Jeg så på han, himla med øynene og klagde på myggen. Han så strengt på meg og sa "that not mosquito, that bedbugs!!!!!" "What?" utbrøt jeg høylytt og begynte å klø enda værre. Han sa mygg stikker ikke i bane som på deg, vask alt du har av klær, fikk jeg beskjed om, og skift på senga, kanskje jeg hadde tatt det med meg hit. Jeg frika fulstendig ut og sprang opp til Lasse å var panisk, "E MÅ VASKE ALLE KLEAN MINE!!!! E HAR BEDBUGS!!!! HERREGUD SÅ EKKELT!!!!  HJELP MEG!!!!" Jeg var aldeles hysterisk og Lasse prøvde å roe meg ned meg at jeg ikke skal høre på alle de tullingene og at det var rart at han ikke hadde fått det. De sier at man ikke kan beskylde et hotel for bedbugs hvis man ikke har bevis som en ekte bedbug (ja, de er like store som flått).Så den kvelden fikk jeg klærne mine vaska, de skifta på senga og Lasse og jeg bytta side i senga. Sov heller ikke den natta her jeg.... På morgenkvisten snur Lasse seg mot meg og spør om hvordan jeg har sovet. Jeg sa jeg ikke hadde sovet, pga kløe og nervøsitet. I det jeg snur meg kjenner jeg noe krype på meg. "Det æ nåe på meg Lasse!!!!! Ta det vekk, ta det vekk!!!!!!" Lasse får tak i det, og hva er det? En bedbug. På fagspråket Cimex lectularius. Vi dro fram senga, og der var det bedbug egg, bedbug bæsj og alt som hører til. Etter kjefting, krangling og dårlig stemning med personalet på hotellet, pakka vi alt og dro til et anna hotell. Nå skulle Erin få luksusen sin, stakkar.. (Ja, jeg følte utrulig synd på meg selv).

  

Lasse på gitar-shopping

Stikkene ble bedre etter dager med anti-histamin og div, og vi kosa oss med mat, drikke, shopping av kunst og avslapping. Dagene i Yogya gikk unna, og vi dro til Borobodur (var en gang ett av verdensundrene), som er et stort budistisk tempel. En kveld vi tusla nedover gata hører vi plutselig noen rope "hey you norwegians!" og der kom jammen meg en bil trillende med vår Belgiske og Nederlandske venner, Iggino og Demian. Vi lo godt av tilfeldighetene og havna ut flere ganger på øl-runder og dro til fulglemarkedet sammen med dem. Der så vi så mye rart, at det kan bare gjenfortelles når vi kommer hjem :) Etter en hel uke i Yogya, var det på tide å dra med toget opp til Jakarta, for her gikk flyet vårt ut av Indonesia. Kuala lumpur og Malaysia ventet :)

¤E¤

P:S Flere bilder kommer på FB


JOGJA!

Jeg glemte helt å skrive om noen ting som skjedde i Jogja. Vi fikk virus på maskina. KRIIIIIIISE!!! Vi hadde ikke backa up bildan våre, og var ekstremt redd for at vi hadde mista alt. Vi dura ned til et elektro-senter, der nesten ingen snakka engelsk :s Så ikke så mye hjelp å få, før vi fant en gutt-hvalp som kunne snakke litt. Han var super-hjelpsom og klarte ihvertfall å få maskina sånn halveis gående. Men vår reddende engel her i denne historien er Anders Skaret. Lasse sa noe til meg om et program man kan laste ned, så kan hvem som helst styre maskina di, hvor som helst henn i verden. Så lenge man har den oppkobla til internett. Jadda, tenkte jeg. Men jammen tror du det ikke gikk!!!! Anders styrte maskina vår helt fra Norge!!!! Og fiksa ALT! Noe som gjorde meg SUPERDUPER GLAD! En klem deg ventes når vi kommer hjem ;)

Ellers så tok jeg å kosta på meg15 kr for en pedikyr. Kjerringa høvla ned alt fra hud til negler, så jeg kjente så vidt igjen foten min når ho var ferdig. MEn pytt sann! ;) Jeg overtalte Lasse til å få klipt seg, noe som viste seg å være IKKE så lurt. Hun var vel ikke akurat profesjonell dama, der ho nesten rev ut håret hans med en skjemt barbermaskin. Lasse holdt på å klikke først, men så roa han seg ned. Men da var det min tur... Jeg falt nesten sjokkskada ned på gulvet da hun sa hun var ferdig. Jeg skjønte det ikke gikk rettveien fra starten, men hadde et LITE håp om at hun kom til å få retta på det etter hvert... JEg så på dama som vidt snakka engelsk og spurte om dette var en spøk? Hun så rart på meg. Jeg spurte om å få saksa, for å prøve å rette det opp igjen, men til ingen nytte. Jeg sa vi nekta å betale for det der, og hun skjønte det nok fra starten at det ikke ble noen betaling. Tatt seg ut om jeg hadde åpna salong i Trondheim og tatt betaling for å skamklippe folk... Lasse tok alt dette veøldig overraskende med et smil. "Æ må kjøp mæ keps no", va egentlig alt han sa. JEg smilte, men sa at dama ikke hadde klipt av for mye til at det ikke kunne rettes opp igjen. Så vi gikk til en finere frisør-salong der folka faktisk hadde utdannelse og ordentlig utstyr. Så hun fikk nogen lunde reparert skeivheta, men Lasse fikk en uvanlig frisyre. "Ice, Ice, baby" ;)

Dagen vår på fugle-markedet var også givende, for der var det ikke bare fugler! Alt mulig! Fikk bl.a se en liten slange som prøvde seg på å sluke en hel kanin, men måtte gi tapt. Ellers var det mye til salgs der, ink hvalper, kaniner, ugler osv... De hadde farga noen kyllinger i regnbuens farger, men det mest snodige var eremitt-sneglene. De hadde malet sneglehuset i forskjellige mønster og solgte små "dokke-hus" for å ha dem i.. Gale Asia, det tar aldri slutt ;)

¤E¤

Perler på ei snor

Kl er 8 på morgenen og vi er klare til avgang mot Togean Island. Vi hadde avtalt på forhånd at hotellet skulle ordne med en privat bil til oss. Dvs en bil som flere folk kan leie. Ett litt dyrere alternativ enn buss, men dog så mye mer komfortabelt. Tenkte vi... Vi møtte ett spanskt par som også skulle sitte på samme bil som oss. Ikke noe problem, for de var de eneste som skulle med samme bil. Så da hadde vi god plass :) Vi hadde kjøpt ett ekstra sete til sekkene våre, slik at vi slapp å sitte med disse i fanget. Etter litt om og men klarte vi å forklare til den ikke engelsktalende sjåføren at sekkene kunne plasseres i framsetet istede. Etter en litt krunglete start, var vi på vei. Vi merket fort at dette var en sjåfør som hadde montert ny bærte på bilen sin. Etter 9000 tut kom vi ut av tellinga. Det er liksom ingenting som skal være 100% komfort hær nede tydligvis.


Erin med festblæra si måtte jo såklart x antall ganger på do under turen. Det er ikke som andre plasse at man stopper på nærmeste bensinstasjon og tømmer tanken. For de finnes så å si ikke. Så det endte opp med at vi tissa hjemme til forskjellige lokale. Typisk :P Etter ca 4 timer var det tid for mat. Makan (mat på indonesisk) runget inne i bilen. Alle smilte og var enige. Sjåføren stoppet etter 10 min på en lokal plass der han mente maten var god. Særlig.... Fiskehoder i kurry!! WTF! Jeg tenkte at kanskje jeg kunne få noe så enkelt som kylling og ris (serveres over hele indonesia). Tomt for kylling. Vi prøvde å forklare at vi ville kjøre videre for å spise en anne plass. Sjåføren ristet bare på hodet å sa dette var den eneste plassen som madde mat før Gorontalo som var endeholdeplass.Hælvett! Ris og chilli til lunsj...jippi :P Inne i bilen igjen var temperaturen rimelig lik en Sauna. Den spanske jenta spurte høfflig om han kanskje hadde Airconditon i bilen som kunne settes på. Joda, det hadde han. "You pay ekstra!" Alle bare så på hverandre med hakeslepp. Jævelen hadde AC i bilen hele tiden, men ville ikke bruke den. Kostet ekstra for det mente han. Erin iharnisk kokte ikke mindre over da hun fikk vite dette. Det endte opp med en rimeli krass telefon til Hotellet som hadde booka bilen til oss uten å nevene noe om dette. Pynter litt på ordene som ble brukt da vi fikk vite dette, men noe om ett eller annet kvælertak ble nevnt...

Etter 10 timer var vi endelig i Gorontalo. Mørket la seg idet vi akkurat var ferdige med å ta ut penger. Ingen ATM på Togean Island. Cash is king! Vi hadde hørt rykter om at man kunne kjøpe en 4 persons kabine med senger ombord på ferga. Dette var noe vi var litt gira på siden vi var 4 stk, men vi ville gjerne se "rommet" først. Vi kjøpte business class biletter til ferga og gikk ombord for så å vente på en kar som skulle vise oss rommet. Han kom tilbake etter 10 min og kunne informere om at rommet allerede var tatt av noen andre. Jaja... Stolene ombord var gode og AC hadde vi også i vår "lugar". Med rimelig mørbanka endeparti var vi fort klar for å finne en plass å sove på. Mange slo ned sete foran seg ,slik at det ble en seng" og duppa nesten i det vi kom inn på båten. Andre var mer rutinerte og hadde med seg tepper og madrasser. Vi derimot hadde ikke noe madrass, men soveposer og oppblåsbar pute. Fornøyde med plasseringa vår og det vi hadde for å sove med/på var vi klare for litt søvn. Vi merka, eller JEG, merka at dette fort kom til å bli ett hælvett. Vet ikke om noen har prøvd å sove på stålgulv før? Kan fortelle at det er ett sant mareritt. Halebein, ribbein og knær får kjørt seg. Man klarte å sove max 2 timer i strekk før man måtte skite stilling. Da var en av kroppsdelene tom for blod og stakk noe så jævlig. Så slik fortsatte natten...  12 timer hadde "plutselig" gått (tre timer raskere enn forventet,nice!) og en kar ropte over høytaleranlegget (på max insane volum) at vi straks var i Wakai, havna på Togian Island.

Lasse


Å komme seg til den øya man har lyst til, viste seg å ikke være a piece of cake. Man må sjartre båter selv. Vi ville til Poya Lisa, men det var 3 timer og kjempedyrt, så etter en delforvirring ble vi sendt til Bolilanga. Ei øy vi ikke hadde hørt om en gang. Vi hoppa i båten og  2 timer med en treg gammel trebåt og en meget så skeptisk Lasse Berg, var vi fremme. :ya var bitte liten, og bare 6 andre personer var her fra før, men du for et paradis! :) Vi fikk oss en søt bungalow og starta snorklinga tvert! Utroooolig mye arti å se bare rett utenfor veggen der vi bor! David som var ansatt som rengjører og alt-mulig-mann på øya, ville vise oss den kjente cocnut-krabben når kvelden led på. Vi måtte gå opp i skråninga, og inni et hull, der bodde den. David tok den stolt opp og viste frem skapningen som lyste blått i lyset av hodelyktene våre. (Skal sies at David var en litt spesiell type, og kom mest trolig til verden uten  samme mengde baggasje som oss andre, men en hærlig og snill fyr). Jeg syntes denne krabba var skremmende faktisk, og da den klep David i fingern og han mista den, kom hylet. Den rulla  nedover skråninga i mørket rett forbi meg, og det skrikende hylet hørte de nok GODT til de andre øyene. Alle lo så de mista pusten, og jeg hadde bestemt meg at det var siste gang jeg gikk på leting etter coconut-krabben.

Vi ble fort en sammensveisa gjeng her på øya, jeg og Lasse, Iris (fra Nederland) Mark (engelsk) Selina og Balage (sveits/bulgaria). Kveldene gikk på å sitte å fortelle artige historier over dyre øl (ja, 25 kr halv-literen er dyrt her!). Lala (en indonesisk nesten-prins fra Makassar) fortalt om artige opplevelser med kompisene sine, alle konene sine og livet her i Sulawesi. Det er givende å komme innpå folk vi vanligvis aldri hadde engang tenkt oss å prate med hjemme. Vi har mye fordommer uten å ha mye kunnskap, så det er godt å dele opplevelser og kulter på et likt nivå. Vi snorkla på dagtid og en dag dro vi til en øy som hadde en jellyfish-lake. Inne i øya var det ei tjønn (av saltvann) der det bodde det tusenvis av maneter. De var ikke farlige, man kunne fint ta på dem, men det var litt kreepy ;) Ingen vet hvor dyp denne tjønna var, men jeg klarte selvfølgelig å gi meg selv litt ekstra adrenalin ved å inbille meg at det bodde sjø-udyr og værre der. Men ble fort vant til dem :) Etter noen dager her, klødde vi etter noe nytt. Selina og Balage hade bokka rom på øya Kadidiri, så vi tenkte å bli med dit for å få dykka litt, for det skulle de også. Mens Mark og Iris ville til Malenge. Morgenen etter skulle vi alle opp for å nå båten til Kadidiri. Vi merka fort at folk mest trolig hadde skifta litt meninger, så når de stod opp og merka at vi ikke hadde dratt  heller, ble det fliring. Så det endte opp med at vi alle dro til Malenge :)

Malenge var ei myyyye større øy. noe som vil si at det er litt mer å gjøre. Vi hadde bungalower på rekke og rad og 4 små hvalper som prang rundt hele dagen. Idyll!!!! Første dagen gikk vi over fjellet for å gå den lange brua som går bort til Bajo-landsbyen. (Sjø-sigøynere). Etter en skummel time i jungelen var vi fremme ved brua. (Mye svetting og litt furting fra mi si side, sjokk). Fant fort ut at den brua her ikke hadde blitt restaurert siden den ble bygd og det var flere hull enn planker. Jeg kom med krasse meldinger om at Lasse ikke måtte gå fra meg, for det virka som om skiten skulle ryke når som helst. Og jeg ville IKKE henge å dingle fra den brua der takk. Iris stod på alle fire der ei vending, så nervøs var hun ;) De to hundene (mor og far) følgte etter oss, og holdt seg bak Lasse hele veien for at han skulle sikre at det var trygt for de å skysse. Landsbyen som for det meste står på vann, var overfylt med unger som var ved det rette ordet overveldet av skrekkblanda fryd. Fryd over å se oss, og frykt over å se hundene. De skreeeek "Molo molo molo!!!!!" Som betyr hund på Bajo-språk. Når vi som barn i norge får historier om nøkken, tusser og troll på sengekanten,  får bajo-barn mest sannsynlig historier om hunder med rabies. De var livredde!! MEn de roa seg innimellom slagene og ville gjene spille fortball med gutta. Hello misssssta!!!! En utrolig arti opplevelse som vi kommer til å sitte igjen med for alltid :)

Vi dro på en snorkletur neste dag, der vi seriøst så nesten 40 meter under vann. ALDRI hatt så bra sikt før! Vi slappa av på kelden der vi også ble godt kjent med to karer fra nederland, Demian og Iggino. Den eneste personen som var på Malenge når vi kom var Carlos, en 63 år gammel colombianer som trenger et helt kappitel i bloggen for seg selv ;) Jeg overlater Lasse til å fortelle.. Så vi drakk oss full på øl og arak, Lasse dro fram gitar-egenskapene på en råtten og ustemt gitar, som skal sies at ikke helt imponerte, men skapte fine latterkramper. I frykt for å få bare servert fisk, hadde Lasse tatt med nødproviant. Og den fant råtta. Knagde jammen meg igjennom to lag med sekk, to plastikposer og rett inn til sjokoladen! Og midt på natta våkna jeg for å finne øreproppene mine (moskeen ble for høy ) og fant ut at senga vår var DEKT av bittesmå maur. Jeg prøvde å vekke en serdeles beruset Mr. Berg, og det ende i at vi kasta hele lakenet ut døra og prøvde å sover videre. Noe som ikke funka så bra for meg...Så dau-trøtt neste dag lappa jeg sammen sekken med et flagg jeg hadde liggende og tanntråden til Mark.( Fint jeg ikke sa ja takk til å ta med meg sy-sakene dine Beate? ;P) Så når dagen kom for å dra, var jeg fornøyd og hadde fått nok av Malenge. Vi nussa hvalpene hadebra og hoppa alle som en i trebåten til Kadidiri.

Kadidiri er den mest populære øye rundt i Togians, mest fordi den ligger lett tilgjengelig. Men det ble klart for oss at det ikke var høy-sesong lengere. Her var det plass til over 100 mennesker, men vi var vel 20 tilsammen. Jeg passa på så vi fikk den mest poshe plassen å bo på, for maur det takla jeg ikke lenger. Vi booka dykking første dagen hadde jeg 1 dykk, Lasse 2. (Ja, han har fått dilla) og så booka vi hele gjengen en båt til ei større øy (Una-Una) for dykking dagen etter der igjen. UTROLIG 2 fine dykk fikk vi alle sammen!  Så etter late deger med dykk og pils, var første gangen vi 6 skulle skilles. Selina og Balage måtte nordover igjen og vi og Mark og Iris skulle sørover til Poya Lisa. Med litt tårevåte øyne sa vi farvel, og vi var plutselig bare 4...

Turen til Poya Lisa fikk vi mest trolig med den tregeste båten i hele Togian. Helt siker på at jeg kunne ha svømt butterfly fortere. Men etter over tre timer  ar vi dit vi 4 EGENTLIG skulle helt først. Billig og bo, god mat, koselige folk og nesten fullt! Det var flere som tydeligvis hadde hørt om øya, men det var heldigvis plass til oss :) Jeg og Lasse dro på en snorkletur som ikke var så veldig imponerende, men dette var paradis, akkurat som de andre øyene! Demian og Iggino kom dagen etter oss, og vi var flere kjente fjes igjen:) Vi hadde allerede booka oss fly ut av Sulawesi og resten måtte også dra samme dag som oss. Så vi fikk 4 fine dager på Poya Lisa sammen. Siste kvelden fikk Ellie (båt-mann som var ofte på Poya Lisa) tak i Arak til hele gjengen. I sikker stil  hadde vi en avsluttende fest på stranda med bål og gitar-spilling under stjernene. Togian Islands er skjulte perler på en snor. Alt har vært skjermet til nå pga den lange reisen for å komme seg dit. Men 2014 vil det komme flyplass i Ampana, som nok ødelegger idyllen for hele Togians. Vi er heldig som fikk oppleve det i sin vakreste sjarm <3

¤E¤

Sulawesi - dykking, vulkanutbrudd og slakting

Flytur og alt gikk strålende, piloten lot til å være litt rusten, men sånn må man vel forvente i Asia ;) Men velkommen til MAnado, Sulawesi!  Vi hadde booket hotell på forhånd for flyet vårt landa ganske så sent. Så mens vi først var i gang, så måtte selvsagt Lasse bestille henting på flyplassen i tilegg... Utrolig hvor backpacker jeg følte meg når vi kom til ankomsthallen i Manado og det stod en 16-år gammel indonesisk gutt og vifta med en plakat det stod "Mr. Lasse Berg" på. Vi lo godt, og Lasse sa fornøyd "Skjøn itj koffor itj allj gjør det her! Myyy enkler!"



Fant fort ut at hotellet vi hadde booket (Metropolitan Inn) virka som det ikke hadde vegger i heletatt. Rent, a/c og enkelt, men det hørtes ut som motorsykklene kjørte gjennom rommet vårt. Vi hadde ikke fått i oss noe mat på ei god stund og fikk vite at alt av resturater i nærheten var stengt. Flott :P
Så da bestilte vi McDonalds til hotellet(Helt riktig, her i Indonesia får du Mc*ern på døra).
Søvn ble det lite av, og neste dag pakka vi sakene og dro til Immigrasjonskontoret.
Vi ble selvsagt lurt av en Bemo-kjører å betalte for mye dit, men det må man vel regne med no og da ;) Vi visste at det var stengt enda (pga Idul Fitri, public holiday i Indo for avslutninga på Ramadan), men vi ville skjekke om det stod på døra når de åpna igjen. Men neeeeida.
Så der satt vi med sekkene våre på trappa. Plutselig stoppa en kar på moped og ville hjelpe oss. Viste seg at Efendi hadde jobbet som divemaster på Bunaken i 15år, og kunne svare på alt vi lurte på. PERFEKT! Noen ganger møter man på reddende engler her nede, og Efendi var uten tvil ên av dem :)

Vi fikk tips om hvor på øya og bo, og hvilken strand som var best. Så da var vi på vei. Men selvsagt etter nøye beskrivelser av hvor vi skulle gå for å finne piren, klarte vi å gå til feil pir. Opplasta med sekk i den varmen her. FY F... Men vi traff da på flere hyggelige folk vi vettu, så etter å ha diskutert med små skippere på havna i en halvtime, fikk
vi mest trolig den beste dealen det var å få, så putra vi mot Bunaken National Park :D


Etter 45 min kjøring ankom vi Panorama Cottages på vest-sia av øya. Dette var tydeligvis en av de beste alternativene på øya, folk ventet i kø for å bo her. En svenske hadde til og med bodd i ved-sjulet demmers ei natt. Så vi kan vel si at vi hadde griseflaks da det var ei ledig plass til oss. Og vi fikk den beste hytta med den beste utsikta! FORNØYD! Her betaler man for både overnatting og mat (tre måltid om dagen) ink, så det passa oss bra at lunsjen så og si stod på bordet. Når man bor og spiser på samme plass i en stund, blir man godt kjent med alle som bor der også :) En solid blanding av hele europa var her og god stemning! Vi fant fort ut at vi hadde tatt ut litt for lite penger, så vi ble med de som jobber på Panorama inn for å ta ut penger dagen etter. Det var gjort på null,niks og vi slo ihjel noen timer på Texas Chicken (en fastfood kjede som ønsket de var KFC). Med båten lasta opp med pargas og en nedbør som som sikkert står i historiebøkene by now, farta vi tilbake klar for dykking neste dag! :D

Superspent stod vi klar på stranda 07.45 neste dag. Vi hadde prata med eieren Sven dagen før. Han har bodd her i 9 år og er gift med Indonesiske Ester. Han har mange tusen dykk her og skulle ta oss med ut i båten.Vi fant vel ut når dagen var over at dykking i Bunaken er for spesielt interesserte. Og da mener jeg de som er interesserte i å sloss med strømmen i nesten en time for å se på nudibranches som er 4 mm stor. Vi så skilpadder også, men det var ikke så mye å se i forhold til det jeg har sett før, og det jeg og Lasse så i Amed. Men øya i seg selv er ufattelig fin, utsikten, snorklinga og det stille liv :) En nederlender hadde vært uheldig å havna i trøbbelmed maneter, så jeg måtte gi videre all medisinen min + antihistaminen, han hadde store vannblemmer stakkar. Og så fikk stakkars Lasse diaré igjen... Huff. Vi hadde ingen medisin for det.. Men heldigvis hadde Agus fra Kalimantan både kulltabeletter og Imodium. Så etter 15 timer på en bitteliten do, var Lasse seg sjøl igjen. Helt ufattelig at jeg har klart meg så bra den runden her! BANK I BORDET!

I løpet av dagene våre på Bunaken ble vi litt bedre kjent med et koselig par fra Danmark, Rikki og Elisa. De hadde vært på Togian Islands før de kom til Bunaken, og gav oss mange gode tips som vi tar med til turen dit! Vi tilbrakte den siste dagen på båtenog fikk en utrolig bra snorkling rundt øya. Jeg kjente på et tidpunkt at brennmanet-tråder sved rundt omkring på kroppen, så skynta meg opp av vannet. BUT TO LATE! Kløinga starta allerede noen timer senere, og jeg endte opp med små vannblemmer som klødde
værre enn noa anna jeg har opplevd! Men akk hva man ofrer for litt snorkling ;) På kvelden satt vi å hadde vår vanlige kvelds-te og etter en lang dag i sola, bestemte oss for å hoppe til køys. På vei ned til bungalowen
hører vi plutselig noen i gjengen rope opprørt "OH MAN!! WHAT IS THAT??!!" og pekte ut mot fastlandet. Det ble et helvetes til spektakkel og vi sprang opp for å se. Først så det ut som en gigantisk brann, men vi så fort hva det var. Vulkanen Lokon utenfor Manado hadde utbrudd!!! På svarteste natta så lavaen som spruta opp i himmelmørket og det røde lyset skinte på vannet helt inn til Bunaken. Vi ble sittende

oppe å se på underet, forbauset over at man kan oppleve slike ting på nært hold, uten å heletatt oppsøke det. jeg knota noe jævlig med fotoapparatet for å få tatt et bra bilde, men jeg er laaangt fra flink i det der. Men etter en ti-min tid med fikling og flaks, sitt jeg igjen med ihvertfall et liiiite minne. Men fikk ikke tatt bilde før den hadde roet seg ned betraktelig. Vi sovna godt den kvelden tydeligvis,for neste morgen spurte alle oss om vi hadde kjent jordskjelvet. "Jordskjelv"? sa vi og så spørrende på hverandre. Joda, rundt kl 24 hadde det vært et jordskjelv som hadde vart sånn ca 1 min. Bungalowne og sengene hadde visst rista noe fryktelig og flere hadde løpte ut i frykt over at bungalowene som ligger oppover skråningen skulle deise nedover i vannet. Men Lasse og Erin sov søtt under myggnettingen sin :)

De fleste satt med en liten tåre i øyekroken da vi forlot Bunken neste morgen. Det som stod på tapeten for oss var utvidelse av visumet vårt.Rikki og Elisa skulle hjem til Danmark. Vi fant hvert vårt hotel ved siden av hverandre i Manado, og så starta styret for vår del. Etter 3 turer i bemo (liten pimpa buss), kom vi oss til imigrasjonskontoret. Etter EKSTREMT mye styr (bl.a 1000 kopier av alle papirer vi har), så var søknad for utvidelse levert.Fikk beskjed om at det ville ta 2 dager hvis vi var heldig. Noe som var veldig positivt i forhold til 4 dager andre steder i Indo. Vi var dehydrert og sultne, så vi hira en taxi og kom oss på Mc'ern. Manado har vel den fineste utsikten en McDonalds kan ha, nemlig sjø-utsikt mot Bunaken! Så etter en uke med fisk og ris gjorde det godt med en BigMAc :D

¤E¤

I selve Mando by er det ikke stort å gjøre. Man kan dra å bowle, shoppe eller dra til ett basseng der alle er velkommen til den nette sum av 6kr. Rikki og Elisa hadde planer om å dra til Tomohon, en liten by en times kjøretur utenfor Manado. Dette er landsbyen som ligger et steinkast unna Vulkanen Lokon. Den er også  kjent for ett litt "annerledes" marked. Vi hadde hørt om dette markedet og var litt nysgjerrige på dette selv.
Så da de lurte på om vi ville slå følge neste dag svarte vi selvfølgelig ja. Alarmen var satt til 05:45....oh yes! Ferie my ass! Dette måtte gjøres fordi vi hadde hørt at man måtte være ut i god tid, for å få med seg godsakene til dette markedet.Jeg hadde tatt på meg å fikse med en taxi til kl 06:00 på morgene som skulle kjøre oss dit. Dette sa jeg fra i om i gubben i resepsjonen på hotellet vårt. Han noterte ned alt sammen på en lappe å sa Okei okei! Denne lappen hadde forflyttet seg ca 0cm siden kvelden før, og taxi var selvsagt ikke bestilt for oss. Endet opp med at vi sto 4 stk ut i veien og stoppet alt av biler vi klarte for å komme oss av gårde. Etter 15 min lykktes vi endelig. En hyggelig taximann stoppet og vi var på vei. Han prøvde så godt han klarte å kommunusere med oss. Men engelsken falt fort gjennom. Vi hadde avtalt at han skulle kjøre oss tilbake til Manado etter vi var ferdige på markedet. Telefonnummer var byttet og alt lagt til rette for transport tilbake. Det er en ting man lærer når man reiser i Asia; avtaler er det bare å drite en lang marsj i. I det vi skulle hjem var gubben allerede tilbake i Manado. Men tilbake til det litt senere...
Vi var jo kommet til det berømte markedet:) Ved første øyekast var det slik vi hadde forestilt oss. Masse små boder med salg av alskens frukter,grønnsaker,nøtter osv.. Det man kan gro og plante blir solgt på denne plassen. Også diverse souvernirer,klær og mat(ferdiglaget) var å få hær. Etter å ha tuslet litt rundt ser vi plutselig en liten kar rope og tute på scooteren sin. Han var tydligvis på vei til slakteren. Innsmurt i blod kom han kjørende forbi oss med en 200kg gris bakpå scooteren. Jepp! ALT blir fraktet på scooter hær. Ivrige etter å se hvor han var på vei, skulle vi ende opp på plassen markedet er mest kjent for. Kjøttavdelingen! En forunderlig lukt av blod og død kravlet opp i nesen vår i det vi nærmet oss området.Vi hørte huggene av macheter/sabler(kommer ikke langt med en liten kniv i dette yrket), og plutselig sto vi midt i selveste slakterhuset! Blod og innvoller fløt over alt, og lukten var nå forværret med det dobbelte. Små lubbne karer med sneipen i munnvika sto rundt omkring og tok seg en pause mellom slagene(bokstavelig talt).Svetten rant av de hardt arbeidende slakteren som tydligvis ikke var redde for å få litt blod på seg. For de var dekt i det, fra topp til tå. Fy faa....

I det vi tusla litt småskeptiske og bivånte synet som møtte oss, smilte karene og pekte og forklarte hva det var de "jobbet" med/på. Det var alt fra gris,slange,kylling,kyr,falggermus,rotter(rat/bat on a stick! hør nå så sykt eller HÆHÆÆHÆHÆ!!) og hund. Ja du hørte riktig.De slaktet og tilberedte hund som en matrett hær. Skal ikke gå i detaljer om hvordan dette skjedde, da det føltes ut som vi var tilbake til Huleboerstadiet, da man drepte det man fant for å overleve. Brutalt er ordet som ble brukt av oss flere timer etter å ha sett noe som hær er helt normalt. Men sånn er verden. Noe vi i Norge/Danmark føler er helt uvirkelig, er i Indonesia en matrett. Crazy :P

Med en bismak i munnen dro vi videre inn til Tomohon "sentrum"for å spise forkost. Den var noe av det dårligste vi har fått servert. Hjalp ikke stort på appetitten det vi nettopp hadde sett heller. Det lå an til regnvær i luften, så vi bestemte oss for heller bare finne veien tilbake til Manado. Det var da vi fant ut taxi'n vår hadde dratt og vi sto der uten skyss tilbake til byen. Men er du strandet så trenger du ikke å få panikk. De lokale vil veldig gjærne hjelpe deg, selv om det ikke forveksles ett eneste ord på engelsk. Men ett smil og litt gestikulering kommer man langt med. Det endte opp med at vi fant en ny taxi holdeplass og pruta til oss en god deal tilbake til byen. Tommy taximann var av det trivelige slaget som også veldig gjerne ville prate med oss. Men som så mange ganger før holdte engelsken bare til ett par setninger. På tilbaketuren fikk vi stoppet på en utkikkspost der man kunne kan bilde av Flying-Jesus (ellernoe). En gigantisk statue av jesus som flyr eller faller ned en eller anne måte. Googel it hvis du vil vite mer. Jeg/vi vet ikke :P

Vi hadde nå ventet i 2 dager på vår forlengelse av Visum og skulle til immigrasjonen for å forhåpentligvis hente passene våre. NEEEEEEIDA!!!! We have computer trouble. Come back 15:00. FaaaaaEN!
Erin som har slitt litt med magen i denne perioden hadde drukket noe hun kjøpte på ett apotek for å få fortgang på sakene. Etter jeg leste på flaska skjønte jeg at dette ville hjelpe. 90% parafin. Enjoy sier jeg bare. Passet meget bra at denne kuren tredde i kraft samme dag som vi skulle hente passene. Men det hele gikk faktis meget smertefritt:) Skal sies at ett par do-besøk i løpet av natten/dagen ble det også på Erin. Men hun er heldigvis bra i magen igjen nå :)Vi møtte Rikki og Elisa på ettermiddagen og fikk tatt ett rakst farvell før Taxien deres kom. De skulle nå tilbake til Danmark. Meget hyggelige mennesker som vi har fått noen gode minner sammen med:) Men nå går ferden for nye eventyr videre for vår del. I morgen venter en 8-9 timers biltur, før en 15 timers fergetur til Togean Island :)

-Laz-

Amed, Jemeluk og Lipah (Bali)

Neste stopp var Amed, Jemeluk og Lipah på den nord-østlige delen av Bali. Her blir livet tatt med ro,og ingenting er et sentrum. Alt av restauranter og overnattingsplasser er spredt nedover kysten langs en smal vei, der små sorte trender deler èn kurve etter den andre. Kjøreturen dit gikk fint, og vi var omringet av risåkre, og frodig grønn natur, samt små hyggelige hilsener fra barn langs veien. Vi kom over noen utsiktsposter som var så fantastiske at vi nesten mista pusten! Man har en ekstrem frihet når man kjører scooter, man stopper når man vil for å fordøye intrykkene :) Vi lette ei stund etter å få kapret det beste tilbudet, og ble geleidet fint av en fyr som dro oss med til en liten plass ned ved stranda som het Rising Star Resort. Svømmebasseng, a/c og WiFi kunne han friste med, så vi slo til. Mørket falt på og endepartiet var most, så dette var uten tvil en bra catch til den prisen. Helt til jeg prøvde senga...Det var mer jern enn madrass i den senga der. Det stakk opp jern-sprinkler/fjærer over ALT!!!! Men gjort var gjort. Vi slengte oss på scooteren for å skjekke
ut dive-shops som Lasse kunne ta dykke-lappen på. Etter å ha snakket med tre, falt magefølelsen på den fjerde. Tom fra Belgia var intruktør på Bali Reef Divers og en sabla hyggelig fyr. Så neste morgen var dykke-eventyret starta for Lasse ;)

Mens han dro ned tidlig om morgenen, var min oppgave for dagen å skaffe en bra plass å bo. Vi skulle tråss alt bo her noen dager nå, så det ble ikke aktuelt å ligge i den dræper-senga. Sååå... jeg kasta meg på scootern og sjekka vel alt fra Amed til Aas (over ei mil) og etter to timer skøt jeg gullfugeln ;) Kjempefint
rom med nyyyyydelig utsikt,balkong,  WiFi og basseng. OG ei GOD seng! Anugrah Villas var det beste budget-varpet i hele området. vær sikker på det, for jeg sjekka alt ;) :D og alt dette til 120 NOK dagen. Førnøyd og stolt venta jeg på at Lasse skulle bli ferdig med dag 1. av sertifikatet sitt. Alt hadde selvsagt gått bra, og han var så flink at han faktisk hadde fått et dykk allerede :) Til lunsj og middag prøvde vi ut forskjellige plasser å spise, men vi ble ofte skuffa. Prisene var skrudd opp pga high-season. og jo dyrere mat, jo værre ble maten virka det som. Vi fant èn plass i Jemeluk som aldri slo feil. Greie priser og uansett hva vi bestilte oss, var det nydelig! Så vi kjørte de 6 minuttene hver vei til hvert måldtid vi, for det var så verdt det! Men så kom det vi hadde frykta i over 3-uker. Lasse ble "matforgifta". Stakkarn lå med mageknipe og turist-diaré hele natta og når morgenen kom måtte jeg bort å si fra at han ikke hadde mulighet til å fortsette på Open-Water kurset sitt. Ihvertfall ikke enda... Lasse var dårlig og slapp, og jeg ble bare mer og mer varm (vi hadde ikke a/c bare vifte). så jeg kjørte ned til Jemeluk for å prøve ut litt snorkling ;)

¤E¤


Sjukdommen gikk fort over og jeg var klar for å fortsette etter en dags fravær. Etter litt tester og info var vi klar for vårt første dykk sammen. Som også var det siste obligatoriske dykket til Lasse for Open Diver lappen. Det ble ett drift-dive og vi så masse spennende saker. Stingrays,Murener, Boxfish, Lionfish, en have med Sjø-ål + masse andre fisker. Og sist men ikke minst, HAI :) Så vårt første dykk (hånd i hånd) sammen ble meget vellykket!

Det skulle vise seg at i Amed og deromkring var det ikke noen ATM (minibank) og vi hadde ca null cash. Bummer! Så vi spurte litt rundt og fikk vite at den nærmeste ATM'n lå tilbake den veien vi kom fra, ca 40min kjøretur i Amalpura.Bajs! :P Med godt mot og kamera i sekken, hoppet vi på en scooter og kjørte tilbake for å ta ut litt grunker. En fin tur som det ble noen meget fine bilder fra. Det skal sies at det var ett lite Helv... å finne en ATM som tok VISA, alle tok mastercard som vi la igjen på hotellet i Kuta. Men det snakker vi ikke høyt om;)

Det skal nevnes at Amed er en meget nydelig plass for de som vil komme seg litt bort fra turist områder som feks Kuta. Det ER en turistlokasjon, men du slipper alle innpåslitne selgere og maset du ellers finner på slike plasser. Nydelig utsikt, så å si ikke noe søppel, god mat og trivelige folk. Perfekt plass for de som vil komme seg litt bort fra flokken. Dykking og snorkling er selvsagt det som skjer hær,men en iskald pils under en parasoll fungerer også fint;)

Etter 4-5 dager hadd vi fått vår dose og bestemte oss får å bevege oss videre. Sulawesi next!
Men først måtte vi ligge en natt til i Kuta. Flyet gikk ikke før dagen etter. Så etter en Forba#¤%?=)#¤HÆLV%¤?=#¤ lang kjøretur på scooter tilbake Kuta, fikk våre endepartier kjørt seg. BOKSTAVLIG talt! Har aldri før været så klar for å gi fra oss den møkkascootern.Men på en annen side, genialt å farte rundt på :)

Da vi først annkom Bali/Kuta første runden, ble vi litt lurd (som dæm si på levangersk). Alt for dyr taxi og kjørt til Home Stay's som var litt under par. Men det viste seg etterhvert at vi fikk pruta den ned under halvparten. Så Lasse med sin fantastiske GPS hukommelse kjørte gjennom krinker og kroker, og før Erin visste ordet av det, var rommet booket.Etter at vi hadde hvilt endepartiet vårt i noen minutter kjørte vi inn til flyplasse for å sjekke priser på fly til Manado. Vi gikk fra skranke til skranke og maste høl i huet på de stakkarne som jobbet der. Det endte opp med at vi heller skulle booke online. For det gikk fint, NOT! LionAir tar ikke VISA/CreditCard bestillinger 48 timer før avgang. Føkk! Men det kommer vi tilbake til...
I det vi kom tilbake til parekringsplassen utbryter Erin i fortvilelse -Hjælmen min e BORTE! Jævli typisk dagen før man skal levere tilbake scooterne. Etter litt desperat leting måtte vi innse at den var stjålet.
Med en tåre i øyenkroken trenger Erin litt oppmuntring. Lasse sier som følger: -Fortvil ikke Erin, vi schtæl da bare en hjelm fra en ainna scooter da. Schtæl dæm fra oss, schtæl vi tebake!- Det var tydligvis ikke en "mulighet" Erin hadde sett for seg som et alternativ, men som viste seg å fungere fifint!:) Vips! Ny hjelm (eller, den va litt schabby og gammel, men pytt sann)! :)

Det begynte å nærme seg middagstid og Erin ville dra å spise på Bamboo Corner inne i Poppies Lane. Meget god og billig lokal mat. Som vanlig var det ikke noe å utsette på middagen vår.
Hvis vi ikke har nevnt dette i bloggen tidligere så har Erin slitt litt med noe utslett på baksiden av den foten. Vi er meget sikre på at det ikke er mosquito da det dekker ett litt større område.Tanken vår har vært Bed Bugs eller Firecoral ellernoe. Men uansett hvilken lokal person vi spør, og sier - Do you know what this is? We know it's not Mosquito. Svaret er det samme hver gang. -Øhhh...meibe mozkito? Krysser fingrene og banker i bordet for at vi ikke må på nå sjukehus hær nede :P Men tilbake til saken... Vi tuslet litt i Poppies Lane og Erin ville farge øyenbrynene sine. Etter litt diskusjon om pris fikk hun det til 12 kr. Praten gikk så som så med den unge jenta, men Erin liker å spørre ALLE hun møter om de vet hva utslette på foten hennes er. Den unge jenta kunne informere om at turister som hadd spist på Bamboo Corner ofte klagde over at de klødde litt på kroppen etter de hadde vært der.Så ved ren tilfeldighet under en seanse øyenbryngfarging fikk vi litt klarhet i saken. Hun visste ikke helt hva det var, men det var nok info for oss til å aldri spise der igjen. Tydligvis noe creepy crawlers som holder til inne i putene på stolene i den resturanten.
Vi har fortsatt ikke klart å finne ut hva det helt sikkert kan være, men en annen lokal dame mente det var Jellyfish(brennmanet). En allergisk reaksjon er det helt klart! For Erin har nermest klødd seg til blods. Så vi har gått til innkjøp av all slags kremer og oljer for å lindre kløen. Og det hjelper:)

Vi ordnet oss bare med 30 dagers visum i Indonesia. Så dette må nå utvides til 60 dager. Men å vente i Kuta på dette er uaktuelt. Så  ferden gikk videre til Manado og Bunaken Island. Der skal ifølge kilder visum ordnes på ett par dager kontra 5-6 i Kuta, så da dro vi heller dit og dykket i mellomtiden :)


Lazi

Indo In My Hart

Home@36, Lasse gjømmer seg

Vi landet på Bali flyplass midt på dagen og det var strålende sol og perfekt vær. Hadde kjent fra kvelden før at jeg ikke følte meg akkurat så bra, litt feber og tett i pappen. Vi hadde planlagt lite om hva vi skulle gjøre på Bali enda, så passet bra at vi bare skulle ta det med ro en plass til jeg kom meg ordentlig på bena igjen. Vi traska ut av flyplassen, og jeg tenkte å forhøre meg litt om hvor vi burde dra mens Lasse var på do. Uten å helt ane at jeg var for LENGST ute av gamet, trudde jeg på en taxi-sjåfør at han skulle kjøre oss til et stille sted. JADDA, dette skulle han fikse! Vi kjørte antageligvis 5 min fra flyplassen mot Kuta (ja, kaos-Kuta, helt riktig), og han slapp oss av inn i ei side-gate. HER kom gamle Erin heldigvis tilbake. "Dis good room, good prise" sa sjåføren, og jeg sa nei. "No value for money!" sa jeg oppgitt, og Lasse var enig. Så vi stakk, og bestemte oss for å starte letinga sjøl. Mer tett jeg ble i nesa, mer frustrerte ble jeg. Etter å ha satt oss ned på ei internett-sjappe som lasta 1 side hvert 10-ende minutt, sa vi takk og farvel og slengte oss inn på et finere hotell i luksus-strøket Tuban. Nok får være nok. Rommene var ikke nye her (Home@36), men kule nok og greit for meg som var syk.

Is-te, nam nam

Tempel/Restaurant

Kjørte til legen på kvelden og fikk konstantert at jeg hadde URTI (Upper Resperatory Tract Infection). Ikke vet jeg hva det er, men jeg hadde no halsbetennelse, hoste og snørr i nesa. Fikk 4 forskjellige medisiner som skulle gjøre susen, og det hjalp med antibiotika. MEN, siden jeg nå var konstantert syk på ordentlig syntes jeg det var på sinn plass med litt luksus. Så vi dro rett til det nærmeste og fineste hotellet i området og sjekket inn! Woop woop! Sun Island var et maaaagisk hotel med baseng, nydelige rom og skjermet fra kaoset rundt i området. PERFEKT! Så her skulle vi kose oss til jeg ble frisk. På kveldene tusla vi litt i gatan og kjøpte oss ting vi trengte, og ikke trengte. Var ikke langt ifra at Lasse kjøpte seg en shaolin-munk strå-hatt, men det får da vør grenser ;)

Bemanninga på hotellet hadde jo fått snusen i at jeg ikke følte meg så bra. Så når Lasse stod ved resepsjonen og spurte om WiFi, kom det fra mannen "Are you married?" og Lasse smiler å sier nei. Men da spør mannen "But she pregnant?" Jeg vet jeg har lagt på meg en del, og at de kunne dra den slutninga... Men hvA svarer Lasse? "Yes, she is" og stor-gliser. Han kjem tilbake til meg for å fortelle den gode nyheten om lureriet sitt, noe som aldeles ikke falt i god jord. Og takk til den spøken der ble jeg behandlet som invalid resten av oppholdet. Spurte jeg resepsjonisten om hvor en ting lå, fikk jeg uansett " No, no, you not walk there,take taxi. You take care of baby".
Og Lasse flirte.

Utenfor Sun Island

Boardwalk Tuban

Favorittrestaurant

Luxus med laptop på tur

Lasse koser seg med en ananas

Jeg har vært innom på Bali/Kuta rundt 4-5 ganger før, men aldri i high-season. Så forventet et stappfult og kvelende sentrum nå når det er ferietid for alle i europa. Men det var overranskende lite, og stemninga var relativt rolig. Det bynte å ta seg opp etter 4 dager, så etter 5 dager ved bassenget og på stranda så ville vi starte scooter-ferden oppover kysten. Vi forhandla frem en god pris for to scootere, og så var vi i gang. Første stop var ved Tahna Lot, et tempel som står i vannet ute ved vest-kysten. Jeg lo så jeg gråt hele veien opp dit. Lasse på den lille røde scooteren sin med knea nesten oppunder haka og hjelmen som så ut som ei blå bowlingkule. Brum brum.

Tahna Lot var proppa full med turister, så vi så serverdighetene og tok oss en matbit, kokosnøtt og stakk. Fant ut at vi skulle ta oss en tur til Balian, noe som er en av de bortgjemte perlene for surfere. Likevel om vi ikke er stor på surfing tenkte vi at det måtte vært en chill plass, og Carina og Kristoffer var her for 3 år siden og ble surfe-pro's ;P Vi glømte att kartet på restauranten i Tahna Lot, og ikke hadde vi Lonely Planet med kart i heller. Så dette skulle bli interessant... De første to timene gikk vi rett og slett på magefølelse, og så måtte vi starte å stoppe å spørre.En time eller to senere kom vi til et liiiite skilt som det stod "Balian Beach" på og pekte innover en liten vei. Innover en krokete vei med palmetrær og åkre, kom man omsider ned til stranda. Det ble veldig innlysende at vi hadde kommet rett. Store bølger brusende inn på ei grå strand, vakker utsikt og en liten beach-bar der surfere satt slappa av etter en dag i bølgene.
En gammel mann prøvde å selge oss et råttent rom litt oppi skråninga. Mørkt, skittent og med ei vifte som så ut som den hadde vært å kjørt seg en runde i krigen.Vi takka vi pent nei og scootra oss lenger oppover. Fant "Surya Homestay" lengre oppi gata, pene og rene rom med himmelseng og myggnetting. Lett! Vi slengte oss i dusjen og deilige dager på Balian var startet.

Tahna Lot

And Tahna Lot

And Tahna Lot again!

And Coconut te slutt

 Dagene gikk på å farte litt rundt, se på utsikta og drikke øl. Dette var en meeeget rolig plass (ikke at det ikke passa oss), men ble veldig stille etter hvert. Vi kjente at det røkka litt i
reisefoten, så vi bestemte oss for å dra videre til Ubud etter et par dager. Vi sa hade til den søte dama på homestayen vår og krusa avgårde. (fortsettelse følger etter bildene)

Utsikt fra homestay

Treningsøkt på mårran

Balian Beach

Tror det er mulig å gifte seg akkurat her ;P

Legg til bildetekst

"Treng ikke solkrem bare for å cruse litt rundt sjø, Erin"

Surya Homestay

Syltetøy med e-stoff?

Kompis i taket, +15 fler ;)

Trafikken her på Bali er vel det man kan kalle ekstrem til tider. Men man får fort taket på det. Jeg ble no lurt av gubben som i leide scooterene av at jeg ikke trengte skjerm på hjelmen, noe som har resultert i at jeg har tygd fluer
hele veien. Men men, penger å spare på mat det ;P Det var IKKE lett å finne frem til Ubud, men vi hadde fått med oss et kart (heldigvis), og da jeg fikk friska opp indonesisken min, var vi på vei... Flere ganger...
Og så måtte vi stoppe igjen. Etter 2 million fluer tygd og med et sammenpressa haleben ankom vi Ubud. Skulle ikke tro at jeg huska hvor jeg faktisk bodde for nesten 3 år siden, men det gjorde jeg vettu!!! Datadada! Overnatting med svømmebasseng, JATAKK! Ubud er den autentiske Bali. Kulturen, musikken og maten er prima! Og musikken fikk vi bedre kjennskap til. Det de kaller "Baliniese Traditionel Music" er gonggonger og zylofoner som (på en måte) er stemt til toner, som de slår på
rytmisk på samme tid. Men når noen ØVER seg på å bli flink i dette, minner det STERKT om vill denging på kopper og kar. Og i et helvettes te volum. Koselig at naboen vår skulle øve seg i 12 timer kvelden vi ankom da :/ Det var umulig å slappe av, og vi kunne bare GLEMME å sette på noe musikk fra pc'n. Vi prøvde ja, men ga opp. Vi kjøpte oss ei flaske vin og noen øl og satte oss på balkongen og nøt bråket. Og flirte en liten skvett ;) Kom fort i kontakt med naboen vår Lui fra Kina, og han sa ikke nei takk til en pils. Etter litt røl, ville vi gå å se om det fantes noen pub åpen, klokka hadde blitt tråss alt 12. Så vi endte opp på en plass som stengte etter en halvtime.  Men ingen problem, det var noen lokale Balinesere som
satt igjen. Så her ville vi lage fest! De hadde med seg Arak (indonesisk brennevin) og vi kjøpte øl. Så det susa i Bob Marley, drikking og fliring utover natta. Lasse dro fram snusen sin og ba på en "prella" til de lokale. De virka meget skeptisk først, i mistanke om at dette var noe sterkere og ulovlig, men etter nøye forklaring at det var tobakk, så ville de fleste smake. Boss (sjefen på baren) forklarte om balinesisk tyggetobakk og trodde det var det samme. Men jammen fikk han seg en overraskelse. Snusen spruuuta ut av kjeften hans og han uffa seg noe fryktelig. Vår kinesiske venn ble uvel av snusen og dro hjem, og sent på natta tok vi farvel med våre nye indo-venner og traska hjem. Vi sovna fort til den idylliske lyden av gekkoer og Lui som kasta opp.

"Æ e litt bakert æ" våkne jeg av neste morgen. Lasse kjente nattens strabaser, og det gjorde jammen jeg og. Det ble en daff dag med lokal indo-take away og bading i bassenget. Kjøpte meg laffe-bukse (endelig i mitt rette backpacker-element igjen!) og så møtte vi vennene våre fra kvelden før. Boss hadde vært til broren sin som var bonde og henta lokal tyggetobakk som Lasse skulle få. Utrolig snilt!

¤E¤

Everybody say "GUNNAR!"

Snus til alle....

.....og snus til Lui

Pils så og si MIDT i risåkeren

Pizza får man faktisk her og!

Boss og Lasse med Macco (indinesisk tyggetobakk)