Sulawesi - dykking, vulkanutbrudd og slakting

Flytur og alt gikk strålende, piloten lot til å være litt rusten, men sånn må man vel forvente i Asia ;) Men velkommen til MAnado, Sulawesi!  Vi hadde booket hotell på forhånd for flyet vårt landa ganske så sent. Så mens vi først var i gang, så måtte selvsagt Lasse bestille henting på flyplassen i tilegg... Utrolig hvor backpacker jeg følte meg når vi kom til ankomsthallen i Manado og det stod en 16-år gammel indonesisk gutt og vifta med en plakat det stod "Mr. Lasse Berg" på. Vi lo godt, og Lasse sa fornøyd "Skjøn itj koffor itj allj gjør det her! Myyy enkler!"



Fant fort ut at hotellet vi hadde booket (Metropolitan Inn) virka som det ikke hadde vegger i heletatt. Rent, a/c og enkelt, men det hørtes ut som motorsykklene kjørte gjennom rommet vårt. Vi hadde ikke fått i oss noe mat på ei god stund og fikk vite at alt av resturater i nærheten var stengt. Flott :P
Så da bestilte vi McDonalds til hotellet(Helt riktig, her i Indonesia får du Mc*ern på døra).
Søvn ble det lite av, og neste dag pakka vi sakene og dro til Immigrasjonskontoret.
Vi ble selvsagt lurt av en Bemo-kjører å betalte for mye dit, men det må man vel regne med no og da ;) Vi visste at det var stengt enda (pga Idul Fitri, public holiday i Indo for avslutninga på Ramadan), men vi ville skjekke om det stod på døra når de åpna igjen. Men neeeeida.
Så der satt vi med sekkene våre på trappa. Plutselig stoppa en kar på moped og ville hjelpe oss. Viste seg at Efendi hadde jobbet som divemaster på Bunaken i 15år, og kunne svare på alt vi lurte på. PERFEKT! Noen ganger møter man på reddende engler her nede, og Efendi var uten tvil ên av dem :)

Vi fikk tips om hvor på øya og bo, og hvilken strand som var best. Så da var vi på vei. Men selvsagt etter nøye beskrivelser av hvor vi skulle gå for å finne piren, klarte vi å gå til feil pir. Opplasta med sekk i den varmen her. FY F... Men vi traff da på flere hyggelige folk vi vettu, så etter å ha diskutert med små skippere på havna i en halvtime, fikk
vi mest trolig den beste dealen det var å få, så putra vi mot Bunaken National Park :D


Etter 45 min kjøring ankom vi Panorama Cottages på vest-sia av øya. Dette var tydeligvis en av de beste alternativene på øya, folk ventet i kø for å bo her. En svenske hadde til og med bodd i ved-sjulet demmers ei natt. Så vi kan vel si at vi hadde griseflaks da det var ei ledig plass til oss. Og vi fikk den beste hytta med den beste utsikta! FORNØYD! Her betaler man for både overnatting og mat (tre måltid om dagen) ink, så det passa oss bra at lunsjen så og si stod på bordet. Når man bor og spiser på samme plass i en stund, blir man godt kjent med alle som bor der også :) En solid blanding av hele europa var her og god stemning! Vi fant fort ut at vi hadde tatt ut litt for lite penger, så vi ble med de som jobber på Panorama inn for å ta ut penger dagen etter. Det var gjort på null,niks og vi slo ihjel noen timer på Texas Chicken (en fastfood kjede som ønsket de var KFC). Med båten lasta opp med pargas og en nedbør som som sikkert står i historiebøkene by now, farta vi tilbake klar for dykking neste dag! :D

Superspent stod vi klar på stranda 07.45 neste dag. Vi hadde prata med eieren Sven dagen før. Han har bodd her i 9 år og er gift med Indonesiske Ester. Han har mange tusen dykk her og skulle ta oss med ut i båten.Vi fant vel ut når dagen var over at dykking i Bunaken er for spesielt interesserte. Og da mener jeg de som er interesserte i å sloss med strømmen i nesten en time for å se på nudibranches som er 4 mm stor. Vi så skilpadder også, men det var ikke så mye å se i forhold til det jeg har sett før, og det jeg og Lasse så i Amed. Men øya i seg selv er ufattelig fin, utsikten, snorklinga og det stille liv :) En nederlender hadde vært uheldig å havna i trøbbelmed maneter, så jeg måtte gi videre all medisinen min + antihistaminen, han hadde store vannblemmer stakkar. Og så fikk stakkars Lasse diaré igjen... Huff. Vi hadde ingen medisin for det.. Men heldigvis hadde Agus fra Kalimantan både kulltabeletter og Imodium. Så etter 15 timer på en bitteliten do, var Lasse seg sjøl igjen. Helt ufattelig at jeg har klart meg så bra den runden her! BANK I BORDET!

I løpet av dagene våre på Bunaken ble vi litt bedre kjent med et koselig par fra Danmark, Rikki og Elisa. De hadde vært på Togian Islands før de kom til Bunaken, og gav oss mange gode tips som vi tar med til turen dit! Vi tilbrakte den siste dagen på båtenog fikk en utrolig bra snorkling rundt øya. Jeg kjente på et tidpunkt at brennmanet-tråder sved rundt omkring på kroppen, så skynta meg opp av vannet. BUT TO LATE! Kløinga starta allerede noen timer senere, og jeg endte opp med små vannblemmer som klødde
værre enn noa anna jeg har opplevd! Men akk hva man ofrer for litt snorkling ;) På kvelden satt vi å hadde vår vanlige kvelds-te og etter en lang dag i sola, bestemte oss for å hoppe til køys. På vei ned til bungalowen
hører vi plutselig noen i gjengen rope opprørt "OH MAN!! WHAT IS THAT??!!" og pekte ut mot fastlandet. Det ble et helvetes til spektakkel og vi sprang opp for å se. Først så det ut som en gigantisk brann, men vi så fort hva det var. Vulkanen Lokon utenfor Manado hadde utbrudd!!! På svarteste natta så lavaen som spruta opp i himmelmørket og det røde lyset skinte på vannet helt inn til Bunaken. Vi ble sittende

oppe å se på underet, forbauset over at man kan oppleve slike ting på nært hold, uten å heletatt oppsøke det. jeg knota noe jævlig med fotoapparatet for å få tatt et bra bilde, men jeg er laaangt fra flink i det der. Men etter en ti-min tid med fikling og flaks, sitt jeg igjen med ihvertfall et liiiite minne. Men fikk ikke tatt bilde før den hadde roet seg ned betraktelig. Vi sovna godt den kvelden tydeligvis,for neste morgen spurte alle oss om vi hadde kjent jordskjelvet. "Jordskjelv"? sa vi og så spørrende på hverandre. Joda, rundt kl 24 hadde det vært et jordskjelv som hadde vart sånn ca 1 min. Bungalowne og sengene hadde visst rista noe fryktelig og flere hadde løpte ut i frykt over at bungalowene som ligger oppover skråningen skulle deise nedover i vannet. Men Lasse og Erin sov søtt under myggnettingen sin :)

De fleste satt med en liten tåre i øyekroken da vi forlot Bunken neste morgen. Det som stod på tapeten for oss var utvidelse av visumet vårt.Rikki og Elisa skulle hjem til Danmark. Vi fant hvert vårt hotel ved siden av hverandre i Manado, og så starta styret for vår del. Etter 3 turer i bemo (liten pimpa buss), kom vi oss til imigrasjonskontoret. Etter EKSTREMT mye styr (bl.a 1000 kopier av alle papirer vi har), så var søknad for utvidelse levert.Fikk beskjed om at det ville ta 2 dager hvis vi var heldig. Noe som var veldig positivt i forhold til 4 dager andre steder i Indo. Vi var dehydrert og sultne, så vi hira en taxi og kom oss på Mc'ern. Manado har vel den fineste utsikten en McDonalds kan ha, nemlig sjø-utsikt mot Bunaken! Så etter en uke med fisk og ris gjorde det godt med en BigMAc :D

¤E¤

I selve Mando by er det ikke stort å gjøre. Man kan dra å bowle, shoppe eller dra til ett basseng der alle er velkommen til den nette sum av 6kr. Rikki og Elisa hadde planer om å dra til Tomohon, en liten by en times kjøretur utenfor Manado. Dette er landsbyen som ligger et steinkast unna Vulkanen Lokon. Den er også  kjent for ett litt "annerledes" marked. Vi hadde hørt om dette markedet og var litt nysgjerrige på dette selv.
Så da de lurte på om vi ville slå følge neste dag svarte vi selvfølgelig ja. Alarmen var satt til 05:45....oh yes! Ferie my ass! Dette måtte gjøres fordi vi hadde hørt at man måtte være ut i god tid, for å få med seg godsakene til dette markedet.Jeg hadde tatt på meg å fikse med en taxi til kl 06:00 på morgene som skulle kjøre oss dit. Dette sa jeg fra i om i gubben i resepsjonen på hotellet vårt. Han noterte ned alt sammen på en lappe å sa Okei okei! Denne lappen hadde forflyttet seg ca 0cm siden kvelden før, og taxi var selvsagt ikke bestilt for oss. Endet opp med at vi sto 4 stk ut i veien og stoppet alt av biler vi klarte for å komme oss av gårde. Etter 15 min lykktes vi endelig. En hyggelig taximann stoppet og vi var på vei. Han prøvde så godt han klarte å kommunusere med oss. Men engelsken falt fort gjennom. Vi hadde avtalt at han skulle kjøre oss tilbake til Manado etter vi var ferdige på markedet. Telefonnummer var byttet og alt lagt til rette for transport tilbake. Det er en ting man lærer når man reiser i Asia; avtaler er det bare å drite en lang marsj i. I det vi skulle hjem var gubben allerede tilbake i Manado. Men tilbake til det litt senere...
Vi var jo kommet til det berømte markedet:) Ved første øyekast var det slik vi hadde forestilt oss. Masse små boder med salg av alskens frukter,grønnsaker,nøtter osv.. Det man kan gro og plante blir solgt på denne plassen. Også diverse souvernirer,klær og mat(ferdiglaget) var å få hær. Etter å ha tuslet litt rundt ser vi plutselig en liten kar rope og tute på scooteren sin. Han var tydligvis på vei til slakteren. Innsmurt i blod kom han kjørende forbi oss med en 200kg gris bakpå scooteren. Jepp! ALT blir fraktet på scooter hær. Ivrige etter å se hvor han var på vei, skulle vi ende opp på plassen markedet er mest kjent for. Kjøttavdelingen! En forunderlig lukt av blod og død kravlet opp i nesen vår i det vi nærmet oss området.Vi hørte huggene av macheter/sabler(kommer ikke langt med en liten kniv i dette yrket), og plutselig sto vi midt i selveste slakterhuset! Blod og innvoller fløt over alt, og lukten var nå forværret med det dobbelte. Små lubbne karer med sneipen i munnvika sto rundt omkring og tok seg en pause mellom slagene(bokstavelig talt).Svetten rant av de hardt arbeidende slakteren som tydligvis ikke var redde for å få litt blod på seg. For de var dekt i det, fra topp til tå. Fy faa....

I det vi tusla litt småskeptiske og bivånte synet som møtte oss, smilte karene og pekte og forklarte hva det var de "jobbet" med/på. Det var alt fra gris,slange,kylling,kyr,falggermus,rotter(rat/bat on a stick! hør nå så sykt eller HÆHÆÆHÆHÆ!!) og hund. Ja du hørte riktig.De slaktet og tilberedte hund som en matrett hær. Skal ikke gå i detaljer om hvordan dette skjedde, da det føltes ut som vi var tilbake til Huleboerstadiet, da man drepte det man fant for å overleve. Brutalt er ordet som ble brukt av oss flere timer etter å ha sett noe som hær er helt normalt. Men sånn er verden. Noe vi i Norge/Danmark føler er helt uvirkelig, er i Indonesia en matrett. Crazy :P

Med en bismak i munnen dro vi videre inn til Tomohon "sentrum"for å spise forkost. Den var noe av det dårligste vi har fått servert. Hjalp ikke stort på appetitten det vi nettopp hadde sett heller. Det lå an til regnvær i luften, så vi bestemte oss for heller bare finne veien tilbake til Manado. Det var da vi fant ut taxi'n vår hadde dratt og vi sto der uten skyss tilbake til byen. Men er du strandet så trenger du ikke å få panikk. De lokale vil veldig gjærne hjelpe deg, selv om det ikke forveksles ett eneste ord på engelsk. Men ett smil og litt gestikulering kommer man langt med. Det endte opp med at vi fant en ny taxi holdeplass og pruta til oss en god deal tilbake til byen. Tommy taximann var av det trivelige slaget som også veldig gjerne ville prate med oss. Men som så mange ganger før holdte engelsken bare til ett par setninger. På tilbaketuren fikk vi stoppet på en utkikkspost der man kunne kan bilde av Flying-Jesus (ellernoe). En gigantisk statue av jesus som flyr eller faller ned en eller anne måte. Googel it hvis du vil vite mer. Jeg/vi vet ikke :P

Vi hadde nå ventet i 2 dager på vår forlengelse av Visum og skulle til immigrasjonen for å forhåpentligvis hente passene våre. NEEEEEEIDA!!!! We have computer trouble. Come back 15:00. FaaaaaEN!
Erin som har slitt litt med magen i denne perioden hadde drukket noe hun kjøpte på ett apotek for å få fortgang på sakene. Etter jeg leste på flaska skjønte jeg at dette ville hjelpe. 90% parafin. Enjoy sier jeg bare. Passet meget bra at denne kuren tredde i kraft samme dag som vi skulle hente passene. Men det hele gikk faktis meget smertefritt:) Skal sies at ett par do-besøk i løpet av natten/dagen ble det også på Erin. Men hun er heldigvis bra i magen igjen nå :)Vi møtte Rikki og Elisa på ettermiddagen og fikk tatt ett rakst farvell før Taxien deres kom. De skulle nå tilbake til Danmark. Meget hyggelige mennesker som vi har fått noen gode minner sammen med:) Men nå går ferden for nye eventyr videre for vår del. I morgen venter en 8-9 timers biltur, før en 15 timers fergetur til Togean Island :)

-Laz-