Sulawesi - dykking, vulkanutbrudd og slakting

Flytur og alt gikk strålende, piloten lot til å være litt rusten, men sånn må man vel forvente i Asia ;) Men velkommen til MAnado, Sulawesi!  Vi hadde booket hotell på forhånd for flyet vårt landa ganske så sent. Så mens vi først var i gang, så måtte selvsagt Lasse bestille henting på flyplassen i tilegg... Utrolig hvor backpacker jeg følte meg når vi kom til ankomsthallen i Manado og det stod en 16-år gammel indonesisk gutt og vifta med en plakat det stod "Mr. Lasse Berg" på. Vi lo godt, og Lasse sa fornøyd "Skjøn itj koffor itj allj gjør det her! Myyy enkler!"



Fant fort ut at hotellet vi hadde booket (Metropolitan Inn) virka som det ikke hadde vegger i heletatt. Rent, a/c og enkelt, men det hørtes ut som motorsykklene kjørte gjennom rommet vårt. Vi hadde ikke fått i oss noe mat på ei god stund og fikk vite at alt av resturater i nærheten var stengt. Flott :P
Så da bestilte vi McDonalds til hotellet(Helt riktig, her i Indonesia får du Mc*ern på døra).
Søvn ble det lite av, og neste dag pakka vi sakene og dro til Immigrasjonskontoret.
Vi ble selvsagt lurt av en Bemo-kjører å betalte for mye dit, men det må man vel regne med no og da ;) Vi visste at det var stengt enda (pga Idul Fitri, public holiday i Indo for avslutninga på Ramadan), men vi ville skjekke om det stod på døra når de åpna igjen. Men neeeeida.
Så der satt vi med sekkene våre på trappa. Plutselig stoppa en kar på moped og ville hjelpe oss. Viste seg at Efendi hadde jobbet som divemaster på Bunaken i 15år, og kunne svare på alt vi lurte på. PERFEKT! Noen ganger møter man på reddende engler her nede, og Efendi var uten tvil ên av dem :)

Vi fikk tips om hvor på øya og bo, og hvilken strand som var best. Så da var vi på vei. Men selvsagt etter nøye beskrivelser av hvor vi skulle gå for å finne piren, klarte vi å gå til feil pir. Opplasta med sekk i den varmen her. FY F... Men vi traff da på flere hyggelige folk vi vettu, så etter å ha diskutert med små skippere på havna i en halvtime, fikk
vi mest trolig den beste dealen det var å få, så putra vi mot Bunaken National Park :D


Etter 45 min kjøring ankom vi Panorama Cottages på vest-sia av øya. Dette var tydeligvis en av de beste alternativene på øya, folk ventet i kø for å bo her. En svenske hadde til og med bodd i ved-sjulet demmers ei natt. Så vi kan vel si at vi hadde griseflaks da det var ei ledig plass til oss. Og vi fikk den beste hytta med den beste utsikta! FORNØYD! Her betaler man for både overnatting og mat (tre måltid om dagen) ink, så det passa oss bra at lunsjen så og si stod på bordet. Når man bor og spiser på samme plass i en stund, blir man godt kjent med alle som bor der også :) En solid blanding av hele europa var her og god stemning! Vi fant fort ut at vi hadde tatt ut litt for lite penger, så vi ble med de som jobber på Panorama inn for å ta ut penger dagen etter. Det var gjort på null,niks og vi slo ihjel noen timer på Texas Chicken (en fastfood kjede som ønsket de var KFC). Med båten lasta opp med pargas og en nedbør som som sikkert står i historiebøkene by now, farta vi tilbake klar for dykking neste dag! :D

Superspent stod vi klar på stranda 07.45 neste dag. Vi hadde prata med eieren Sven dagen før. Han har bodd her i 9 år og er gift med Indonesiske Ester. Han har mange tusen dykk her og skulle ta oss med ut i båten.Vi fant vel ut når dagen var over at dykking i Bunaken er for spesielt interesserte. Og da mener jeg de som er interesserte i å sloss med strømmen i nesten en time for å se på nudibranches som er 4 mm stor. Vi så skilpadder også, men det var ikke så mye å se i forhold til det jeg har sett før, og det jeg og Lasse så i Amed. Men øya i seg selv er ufattelig fin, utsikten, snorklinga og det stille liv :) En nederlender hadde vært uheldig å havna i trøbbelmed maneter, så jeg måtte gi videre all medisinen min + antihistaminen, han hadde store vannblemmer stakkar. Og så fikk stakkars Lasse diaré igjen... Huff. Vi hadde ingen medisin for det.. Men heldigvis hadde Agus fra Kalimantan både kulltabeletter og Imodium. Så etter 15 timer på en bitteliten do, var Lasse seg sjøl igjen. Helt ufattelig at jeg har klart meg så bra den runden her! BANK I BORDET!

I løpet av dagene våre på Bunaken ble vi litt bedre kjent med et koselig par fra Danmark, Rikki og Elisa. De hadde vært på Togian Islands før de kom til Bunaken, og gav oss mange gode tips som vi tar med til turen dit! Vi tilbrakte den siste dagen på båtenog fikk en utrolig bra snorkling rundt øya. Jeg kjente på et tidpunkt at brennmanet-tråder sved rundt omkring på kroppen, så skynta meg opp av vannet. BUT TO LATE! Kløinga starta allerede noen timer senere, og jeg endte opp med små vannblemmer som klødde
værre enn noa anna jeg har opplevd! Men akk hva man ofrer for litt snorkling ;) På kvelden satt vi å hadde vår vanlige kvelds-te og etter en lang dag i sola, bestemte oss for å hoppe til køys. På vei ned til bungalowen
hører vi plutselig noen i gjengen rope opprørt "OH MAN!! WHAT IS THAT??!!" og pekte ut mot fastlandet. Det ble et helvetes til spektakkel og vi sprang opp for å se. Først så det ut som en gigantisk brann, men vi så fort hva det var. Vulkanen Lokon utenfor Manado hadde utbrudd!!! På svarteste natta så lavaen som spruta opp i himmelmørket og det røde lyset skinte på vannet helt inn til Bunaken. Vi ble sittende

oppe å se på underet, forbauset over at man kan oppleve slike ting på nært hold, uten å heletatt oppsøke det. jeg knota noe jævlig med fotoapparatet for å få tatt et bra bilde, men jeg er laaangt fra flink i det der. Men etter en ti-min tid med fikling og flaks, sitt jeg igjen med ihvertfall et liiiite minne. Men fikk ikke tatt bilde før den hadde roet seg ned betraktelig. Vi sovna godt den kvelden tydeligvis,for neste morgen spurte alle oss om vi hadde kjent jordskjelvet. "Jordskjelv"? sa vi og så spørrende på hverandre. Joda, rundt kl 24 hadde det vært et jordskjelv som hadde vart sånn ca 1 min. Bungalowne og sengene hadde visst rista noe fryktelig og flere hadde løpte ut i frykt over at bungalowene som ligger oppover skråningen skulle deise nedover i vannet. Men Lasse og Erin sov søtt under myggnettingen sin :)

De fleste satt med en liten tåre i øyekroken da vi forlot Bunken neste morgen. Det som stod på tapeten for oss var utvidelse av visumet vårt.Rikki og Elisa skulle hjem til Danmark. Vi fant hvert vårt hotel ved siden av hverandre i Manado, og så starta styret for vår del. Etter 3 turer i bemo (liten pimpa buss), kom vi oss til imigrasjonskontoret. Etter EKSTREMT mye styr (bl.a 1000 kopier av alle papirer vi har), så var søknad for utvidelse levert.Fikk beskjed om at det ville ta 2 dager hvis vi var heldig. Noe som var veldig positivt i forhold til 4 dager andre steder i Indo. Vi var dehydrert og sultne, så vi hira en taxi og kom oss på Mc'ern. Manado har vel den fineste utsikten en McDonalds kan ha, nemlig sjø-utsikt mot Bunaken! Så etter en uke med fisk og ris gjorde det godt med en BigMAc :D

¤E¤

I selve Mando by er det ikke stort å gjøre. Man kan dra å bowle, shoppe eller dra til ett basseng der alle er velkommen til den nette sum av 6kr. Rikki og Elisa hadde planer om å dra til Tomohon, en liten by en times kjøretur utenfor Manado. Dette er landsbyen som ligger et steinkast unna Vulkanen Lokon. Den er også  kjent for ett litt "annerledes" marked. Vi hadde hørt om dette markedet og var litt nysgjerrige på dette selv.
Så da de lurte på om vi ville slå følge neste dag svarte vi selvfølgelig ja. Alarmen var satt til 05:45....oh yes! Ferie my ass! Dette måtte gjøres fordi vi hadde hørt at man måtte være ut i god tid, for å få med seg godsakene til dette markedet.Jeg hadde tatt på meg å fikse med en taxi til kl 06:00 på morgene som skulle kjøre oss dit. Dette sa jeg fra i om i gubben i resepsjonen på hotellet vårt. Han noterte ned alt sammen på en lappe å sa Okei okei! Denne lappen hadde forflyttet seg ca 0cm siden kvelden før, og taxi var selvsagt ikke bestilt for oss. Endet opp med at vi sto 4 stk ut i veien og stoppet alt av biler vi klarte for å komme oss av gårde. Etter 15 min lykktes vi endelig. En hyggelig taximann stoppet og vi var på vei. Han prøvde så godt han klarte å kommunusere med oss. Men engelsken falt fort gjennom. Vi hadde avtalt at han skulle kjøre oss tilbake til Manado etter vi var ferdige på markedet. Telefonnummer var byttet og alt lagt til rette for transport tilbake. Det er en ting man lærer når man reiser i Asia; avtaler er det bare å drite en lang marsj i. I det vi skulle hjem var gubben allerede tilbake i Manado. Men tilbake til det litt senere...
Vi var jo kommet til det berømte markedet:) Ved første øyekast var det slik vi hadde forestilt oss. Masse små boder med salg av alskens frukter,grønnsaker,nøtter osv.. Det man kan gro og plante blir solgt på denne plassen. Også diverse souvernirer,klær og mat(ferdiglaget) var å få hær. Etter å ha tuslet litt rundt ser vi plutselig en liten kar rope og tute på scooteren sin. Han var tydligvis på vei til slakteren. Innsmurt i blod kom han kjørende forbi oss med en 200kg gris bakpå scooteren. Jepp! ALT blir fraktet på scooter hær. Ivrige etter å se hvor han var på vei, skulle vi ende opp på plassen markedet er mest kjent for. Kjøttavdelingen! En forunderlig lukt av blod og død kravlet opp i nesen vår i det vi nærmet oss området.Vi hørte huggene av macheter/sabler(kommer ikke langt med en liten kniv i dette yrket), og plutselig sto vi midt i selveste slakterhuset! Blod og innvoller fløt over alt, og lukten var nå forværret med det dobbelte. Små lubbne karer med sneipen i munnvika sto rundt omkring og tok seg en pause mellom slagene(bokstavelig talt).Svetten rant av de hardt arbeidende slakteren som tydligvis ikke var redde for å få litt blod på seg. For de var dekt i det, fra topp til tå. Fy faa....

I det vi tusla litt småskeptiske og bivånte synet som møtte oss, smilte karene og pekte og forklarte hva det var de "jobbet" med/på. Det var alt fra gris,slange,kylling,kyr,falggermus,rotter(rat/bat on a stick! hør nå så sykt eller HÆHÆÆHÆHÆ!!) og hund. Ja du hørte riktig.De slaktet og tilberedte hund som en matrett hær. Skal ikke gå i detaljer om hvordan dette skjedde, da det føltes ut som vi var tilbake til Huleboerstadiet, da man drepte det man fant for å overleve. Brutalt er ordet som ble brukt av oss flere timer etter å ha sett noe som hær er helt normalt. Men sånn er verden. Noe vi i Norge/Danmark føler er helt uvirkelig, er i Indonesia en matrett. Crazy :P

Med en bismak i munnen dro vi videre inn til Tomohon "sentrum"for å spise forkost. Den var noe av det dårligste vi har fått servert. Hjalp ikke stort på appetitten det vi nettopp hadde sett heller. Det lå an til regnvær i luften, så vi bestemte oss for heller bare finne veien tilbake til Manado. Det var da vi fant ut taxi'n vår hadde dratt og vi sto der uten skyss tilbake til byen. Men er du strandet så trenger du ikke å få panikk. De lokale vil veldig gjærne hjelpe deg, selv om det ikke forveksles ett eneste ord på engelsk. Men ett smil og litt gestikulering kommer man langt med. Det endte opp med at vi fant en ny taxi holdeplass og pruta til oss en god deal tilbake til byen. Tommy taximann var av det trivelige slaget som også veldig gjerne ville prate med oss. Men som så mange ganger før holdte engelsken bare til ett par setninger. På tilbaketuren fikk vi stoppet på en utkikkspost der man kunne kan bilde av Flying-Jesus (ellernoe). En gigantisk statue av jesus som flyr eller faller ned en eller anne måte. Googel it hvis du vil vite mer. Jeg/vi vet ikke :P

Vi hadde nå ventet i 2 dager på vår forlengelse av Visum og skulle til immigrasjonen for å forhåpentligvis hente passene våre. NEEEEEEIDA!!!! We have computer trouble. Come back 15:00. FaaaaaEN!
Erin som har slitt litt med magen i denne perioden hadde drukket noe hun kjøpte på ett apotek for å få fortgang på sakene. Etter jeg leste på flaska skjønte jeg at dette ville hjelpe. 90% parafin. Enjoy sier jeg bare. Passet meget bra at denne kuren tredde i kraft samme dag som vi skulle hente passene. Men det hele gikk faktis meget smertefritt:) Skal sies at ett par do-besøk i løpet av natten/dagen ble det også på Erin. Men hun er heldigvis bra i magen igjen nå :)Vi møtte Rikki og Elisa på ettermiddagen og fikk tatt ett rakst farvell før Taxien deres kom. De skulle nå tilbake til Danmark. Meget hyggelige mennesker som vi har fått noen gode minner sammen med:) Men nå går ferden for nye eventyr videre for vår del. I morgen venter en 8-9 timers biltur, før en 15 timers fergetur til Togean Island :)

-Laz-

Amed, Jemeluk og Lipah (Bali)

Neste stopp var Amed, Jemeluk og Lipah på den nord-østlige delen av Bali. Her blir livet tatt med ro,og ingenting er et sentrum. Alt av restauranter og overnattingsplasser er spredt nedover kysten langs en smal vei, der små sorte trender deler èn kurve etter den andre. Kjøreturen dit gikk fint, og vi var omringet av risåkre, og frodig grønn natur, samt små hyggelige hilsener fra barn langs veien. Vi kom over noen utsiktsposter som var så fantastiske at vi nesten mista pusten! Man har en ekstrem frihet når man kjører scooter, man stopper når man vil for å fordøye intrykkene :) Vi lette ei stund etter å få kapret det beste tilbudet, og ble geleidet fint av en fyr som dro oss med til en liten plass ned ved stranda som het Rising Star Resort. Svømmebasseng, a/c og WiFi kunne han friste med, så vi slo til. Mørket falt på og endepartiet var most, så dette var uten tvil en bra catch til den prisen. Helt til jeg prøvde senga...Det var mer jern enn madrass i den senga der. Det stakk opp jern-sprinkler/fjærer over ALT!!!! Men gjort var gjort. Vi slengte oss på scooteren for å skjekke
ut dive-shops som Lasse kunne ta dykke-lappen på. Etter å ha snakket med tre, falt magefølelsen på den fjerde. Tom fra Belgia var intruktør på Bali Reef Divers og en sabla hyggelig fyr. Så neste morgen var dykke-eventyret starta for Lasse ;)

Mens han dro ned tidlig om morgenen, var min oppgave for dagen å skaffe en bra plass å bo. Vi skulle tråss alt bo her noen dager nå, så det ble ikke aktuelt å ligge i den dræper-senga. Sååå... jeg kasta meg på scootern og sjekka vel alt fra Amed til Aas (over ei mil) og etter to timer skøt jeg gullfugeln ;) Kjempefint
rom med nyyyyydelig utsikt,balkong,  WiFi og basseng. OG ei GOD seng! Anugrah Villas var det beste budget-varpet i hele området. vær sikker på det, for jeg sjekka alt ;) :D og alt dette til 120 NOK dagen. Førnøyd og stolt venta jeg på at Lasse skulle bli ferdig med dag 1. av sertifikatet sitt. Alt hadde selvsagt gått bra, og han var så flink at han faktisk hadde fått et dykk allerede :) Til lunsj og middag prøvde vi ut forskjellige plasser å spise, men vi ble ofte skuffa. Prisene var skrudd opp pga high-season. og jo dyrere mat, jo værre ble maten virka det som. Vi fant èn plass i Jemeluk som aldri slo feil. Greie priser og uansett hva vi bestilte oss, var det nydelig! Så vi kjørte de 6 minuttene hver vei til hvert måldtid vi, for det var så verdt det! Men så kom det vi hadde frykta i over 3-uker. Lasse ble "matforgifta". Stakkarn lå med mageknipe og turist-diaré hele natta og når morgenen kom måtte jeg bort å si fra at han ikke hadde mulighet til å fortsette på Open-Water kurset sitt. Ihvertfall ikke enda... Lasse var dårlig og slapp, og jeg ble bare mer og mer varm (vi hadde ikke a/c bare vifte). så jeg kjørte ned til Jemeluk for å prøve ut litt snorkling ;)

¤E¤


Sjukdommen gikk fort over og jeg var klar for å fortsette etter en dags fravær. Etter litt tester og info var vi klar for vårt første dykk sammen. Som også var det siste obligatoriske dykket til Lasse for Open Diver lappen. Det ble ett drift-dive og vi så masse spennende saker. Stingrays,Murener, Boxfish, Lionfish, en have med Sjø-ål + masse andre fisker. Og sist men ikke minst, HAI :) Så vårt første dykk (hånd i hånd) sammen ble meget vellykket!

Det skulle vise seg at i Amed og deromkring var det ikke noen ATM (minibank) og vi hadde ca null cash. Bummer! Så vi spurte litt rundt og fikk vite at den nærmeste ATM'n lå tilbake den veien vi kom fra, ca 40min kjøretur i Amalpura.Bajs! :P Med godt mot og kamera i sekken, hoppet vi på en scooter og kjørte tilbake for å ta ut litt grunker. En fin tur som det ble noen meget fine bilder fra. Det skal sies at det var ett lite Helv... å finne en ATM som tok VISA, alle tok mastercard som vi la igjen på hotellet i Kuta. Men det snakker vi ikke høyt om;)

Det skal nevnes at Amed er en meget nydelig plass for de som vil komme seg litt bort fra turist områder som feks Kuta. Det ER en turistlokasjon, men du slipper alle innpåslitne selgere og maset du ellers finner på slike plasser. Nydelig utsikt, så å si ikke noe søppel, god mat og trivelige folk. Perfekt plass for de som vil komme seg litt bort fra flokken. Dykking og snorkling er selvsagt det som skjer hær,men en iskald pils under en parasoll fungerer også fint;)

Etter 4-5 dager hadd vi fått vår dose og bestemte oss får å bevege oss videre. Sulawesi next!
Men først måtte vi ligge en natt til i Kuta. Flyet gikk ikke før dagen etter. Så etter en Forba#¤%?=)#¤HÆLV%¤?=#¤ lang kjøretur på scooter tilbake Kuta, fikk våre endepartier kjørt seg. BOKSTAVLIG talt! Har aldri før været så klar for å gi fra oss den møkkascootern.Men på en annen side, genialt å farte rundt på :)

Da vi først annkom Bali/Kuta første runden, ble vi litt lurd (som dæm si på levangersk). Alt for dyr taxi og kjørt til Home Stay's som var litt under par. Men det viste seg etterhvert at vi fikk pruta den ned under halvparten. Så Lasse med sin fantastiske GPS hukommelse kjørte gjennom krinker og kroker, og før Erin visste ordet av det, var rommet booket.Etter at vi hadde hvilt endepartiet vårt i noen minutter kjørte vi inn til flyplasse for å sjekke priser på fly til Manado. Vi gikk fra skranke til skranke og maste høl i huet på de stakkarne som jobbet der. Det endte opp med at vi heller skulle booke online. For det gikk fint, NOT! LionAir tar ikke VISA/CreditCard bestillinger 48 timer før avgang. Føkk! Men det kommer vi tilbake til...
I det vi kom tilbake til parekringsplassen utbryter Erin i fortvilelse -Hjælmen min e BORTE! Jævli typisk dagen før man skal levere tilbake scooterne. Etter litt desperat leting måtte vi innse at den var stjålet.
Med en tåre i øyenkroken trenger Erin litt oppmuntring. Lasse sier som følger: -Fortvil ikke Erin, vi schtæl da bare en hjelm fra en ainna scooter da. Schtæl dæm fra oss, schtæl vi tebake!- Det var tydligvis ikke en "mulighet" Erin hadde sett for seg som et alternativ, men som viste seg å fungere fifint!:) Vips! Ny hjelm (eller, den va litt schabby og gammel, men pytt sann)! :)

Det begynte å nærme seg middagstid og Erin ville dra å spise på Bamboo Corner inne i Poppies Lane. Meget god og billig lokal mat. Som vanlig var det ikke noe å utsette på middagen vår.
Hvis vi ikke har nevnt dette i bloggen tidligere så har Erin slitt litt med noe utslett på baksiden av den foten. Vi er meget sikre på at det ikke er mosquito da det dekker ett litt større område.Tanken vår har vært Bed Bugs eller Firecoral ellernoe. Men uansett hvilken lokal person vi spør, og sier - Do you know what this is? We know it's not Mosquito. Svaret er det samme hver gang. -Øhhh...meibe mozkito? Krysser fingrene og banker i bordet for at vi ikke må på nå sjukehus hær nede :P Men tilbake til saken... Vi tuslet litt i Poppies Lane og Erin ville farge øyenbrynene sine. Etter litt diskusjon om pris fikk hun det til 12 kr. Praten gikk så som så med den unge jenta, men Erin liker å spørre ALLE hun møter om de vet hva utslette på foten hennes er. Den unge jenta kunne informere om at turister som hadd spist på Bamboo Corner ofte klagde over at de klødde litt på kroppen etter de hadde vært der.Så ved ren tilfeldighet under en seanse øyenbryngfarging fikk vi litt klarhet i saken. Hun visste ikke helt hva det var, men det var nok info for oss til å aldri spise der igjen. Tydligvis noe creepy crawlers som holder til inne i putene på stolene i den resturanten.
Vi har fortsatt ikke klart å finne ut hva det helt sikkert kan være, men en annen lokal dame mente det var Jellyfish(brennmanet). En allergisk reaksjon er det helt klart! For Erin har nermest klødd seg til blods. Så vi har gått til innkjøp av all slags kremer og oljer for å lindre kløen. Og det hjelper:)

Vi ordnet oss bare med 30 dagers visum i Indonesia. Så dette må nå utvides til 60 dager. Men å vente i Kuta på dette er uaktuelt. Så  ferden gikk videre til Manado og Bunaken Island. Der skal ifølge kilder visum ordnes på ett par dager kontra 5-6 i Kuta, så da dro vi heller dit og dykket i mellomtiden :)


Lazi

Indo In My Hart

Home@36, Lasse gjømmer seg

Vi landet på Bali flyplass midt på dagen og det var strålende sol og perfekt vær. Hadde kjent fra kvelden før at jeg ikke følte meg akkurat så bra, litt feber og tett i pappen. Vi hadde planlagt lite om hva vi skulle gjøre på Bali enda, så passet bra at vi bare skulle ta det med ro en plass til jeg kom meg ordentlig på bena igjen. Vi traska ut av flyplassen, og jeg tenkte å forhøre meg litt om hvor vi burde dra mens Lasse var på do. Uten å helt ane at jeg var for LENGST ute av gamet, trudde jeg på en taxi-sjåfør at han skulle kjøre oss til et stille sted. JADDA, dette skulle han fikse! Vi kjørte antageligvis 5 min fra flyplassen mot Kuta (ja, kaos-Kuta, helt riktig), og han slapp oss av inn i ei side-gate. HER kom gamle Erin heldigvis tilbake. "Dis good room, good prise" sa sjåføren, og jeg sa nei. "No value for money!" sa jeg oppgitt, og Lasse var enig. Så vi stakk, og bestemte oss for å starte letinga sjøl. Mer tett jeg ble i nesa, mer frustrerte ble jeg. Etter å ha satt oss ned på ei internett-sjappe som lasta 1 side hvert 10-ende minutt, sa vi takk og farvel og slengte oss inn på et finere hotell i luksus-strøket Tuban. Nok får være nok. Rommene var ikke nye her (Home@36), men kule nok og greit for meg som var syk.

Is-te, nam nam

Tempel/Restaurant

Kjørte til legen på kvelden og fikk konstantert at jeg hadde URTI (Upper Resperatory Tract Infection). Ikke vet jeg hva det er, men jeg hadde no halsbetennelse, hoste og snørr i nesa. Fikk 4 forskjellige medisiner som skulle gjøre susen, og det hjalp med antibiotika. MEN, siden jeg nå var konstantert syk på ordentlig syntes jeg det var på sinn plass med litt luksus. Så vi dro rett til det nærmeste og fineste hotellet i området og sjekket inn! Woop woop! Sun Island var et maaaagisk hotel med baseng, nydelige rom og skjermet fra kaoset rundt i området. PERFEKT! Så her skulle vi kose oss til jeg ble frisk. På kveldene tusla vi litt i gatan og kjøpte oss ting vi trengte, og ikke trengte. Var ikke langt ifra at Lasse kjøpte seg en shaolin-munk strå-hatt, men det får da vør grenser ;)

Bemanninga på hotellet hadde jo fått snusen i at jeg ikke følte meg så bra. Så når Lasse stod ved resepsjonen og spurte om WiFi, kom det fra mannen "Are you married?" og Lasse smiler å sier nei. Men da spør mannen "But she pregnant?" Jeg vet jeg har lagt på meg en del, og at de kunne dra den slutninga... Men hvA svarer Lasse? "Yes, she is" og stor-gliser. Han kjem tilbake til meg for å fortelle den gode nyheten om lureriet sitt, noe som aldeles ikke falt i god jord. Og takk til den spøken der ble jeg behandlet som invalid resten av oppholdet. Spurte jeg resepsjonisten om hvor en ting lå, fikk jeg uansett " No, no, you not walk there,take taxi. You take care of baby".
Og Lasse flirte.

Utenfor Sun Island

Boardwalk Tuban

Favorittrestaurant

Luxus med laptop på tur

Lasse koser seg med en ananas

Jeg har vært innom på Bali/Kuta rundt 4-5 ganger før, men aldri i high-season. Så forventet et stappfult og kvelende sentrum nå når det er ferietid for alle i europa. Men det var overranskende lite, og stemninga var relativt rolig. Det bynte å ta seg opp etter 4 dager, så etter 5 dager ved bassenget og på stranda så ville vi starte scooter-ferden oppover kysten. Vi forhandla frem en god pris for to scootere, og så var vi i gang. Første stop var ved Tahna Lot, et tempel som står i vannet ute ved vest-kysten. Jeg lo så jeg gråt hele veien opp dit. Lasse på den lille røde scooteren sin med knea nesten oppunder haka og hjelmen som så ut som ei blå bowlingkule. Brum brum.

Tahna Lot var proppa full med turister, så vi så serverdighetene og tok oss en matbit, kokosnøtt og stakk. Fant ut at vi skulle ta oss en tur til Balian, noe som er en av de bortgjemte perlene for surfere. Likevel om vi ikke er stor på surfing tenkte vi at det måtte vært en chill plass, og Carina og Kristoffer var her for 3 år siden og ble surfe-pro's ;P Vi glømte att kartet på restauranten i Tahna Lot, og ikke hadde vi Lonely Planet med kart i heller. Så dette skulle bli interessant... De første to timene gikk vi rett og slett på magefølelse, og så måtte vi starte å stoppe å spørre.En time eller to senere kom vi til et liiiite skilt som det stod "Balian Beach" på og pekte innover en liten vei. Innover en krokete vei med palmetrær og åkre, kom man omsider ned til stranda. Det ble veldig innlysende at vi hadde kommet rett. Store bølger brusende inn på ei grå strand, vakker utsikt og en liten beach-bar der surfere satt slappa av etter en dag i bølgene.
En gammel mann prøvde å selge oss et råttent rom litt oppi skråninga. Mørkt, skittent og med ei vifte som så ut som den hadde vært å kjørt seg en runde i krigen.Vi takka vi pent nei og scootra oss lenger oppover. Fant "Surya Homestay" lengre oppi gata, pene og rene rom med himmelseng og myggnetting. Lett! Vi slengte oss i dusjen og deilige dager på Balian var startet.

Tahna Lot

And Tahna Lot

And Tahna Lot again!

And Coconut te slutt

 Dagene gikk på å farte litt rundt, se på utsikta og drikke øl. Dette var en meeeget rolig plass (ikke at det ikke passa oss), men ble veldig stille etter hvert. Vi kjente at det røkka litt i
reisefoten, så vi bestemte oss for å dra videre til Ubud etter et par dager. Vi sa hade til den søte dama på homestayen vår og krusa avgårde. (fortsettelse følger etter bildene)

Utsikt fra homestay

Treningsøkt på mårran

Balian Beach

Tror det er mulig å gifte seg akkurat her ;P

Legg til bildetekst

"Treng ikke solkrem bare for å cruse litt rundt sjø, Erin"

Surya Homestay

Syltetøy med e-stoff?

Kompis i taket, +15 fler ;)

Trafikken her på Bali er vel det man kan kalle ekstrem til tider. Men man får fort taket på det. Jeg ble no lurt av gubben som i leide scooterene av at jeg ikke trengte skjerm på hjelmen, noe som har resultert i at jeg har tygd fluer
hele veien. Men men, penger å spare på mat det ;P Det var IKKE lett å finne frem til Ubud, men vi hadde fått med oss et kart (heldigvis), og da jeg fikk friska opp indonesisken min, var vi på vei... Flere ganger...
Og så måtte vi stoppe igjen. Etter 2 million fluer tygd og med et sammenpressa haleben ankom vi Ubud. Skulle ikke tro at jeg huska hvor jeg faktisk bodde for nesten 3 år siden, men det gjorde jeg vettu!!! Datadada! Overnatting med svømmebasseng, JATAKK! Ubud er den autentiske Bali. Kulturen, musikken og maten er prima! Og musikken fikk vi bedre kjennskap til. Det de kaller "Baliniese Traditionel Music" er gonggonger og zylofoner som (på en måte) er stemt til toner, som de slår på
rytmisk på samme tid. Men når noen ØVER seg på å bli flink i dette, minner det STERKT om vill denging på kopper og kar. Og i et helvettes te volum. Koselig at naboen vår skulle øve seg i 12 timer kvelden vi ankom da :/ Det var umulig å slappe av, og vi kunne bare GLEMME å sette på noe musikk fra pc'n. Vi prøvde ja, men ga opp. Vi kjøpte oss ei flaske vin og noen øl og satte oss på balkongen og nøt bråket. Og flirte en liten skvett ;) Kom fort i kontakt med naboen vår Lui fra Kina, og han sa ikke nei takk til en pils. Etter litt røl, ville vi gå å se om det fantes noen pub åpen, klokka hadde blitt tråss alt 12. Så vi endte opp på en plass som stengte etter en halvtime.  Men ingen problem, det var noen lokale Balinesere som
satt igjen. Så her ville vi lage fest! De hadde med seg Arak (indonesisk brennevin) og vi kjøpte øl. Så det susa i Bob Marley, drikking og fliring utover natta. Lasse dro fram snusen sin og ba på en "prella" til de lokale. De virka meget skeptisk først, i mistanke om at dette var noe sterkere og ulovlig, men etter nøye forklaring at det var tobakk, så ville de fleste smake. Boss (sjefen på baren) forklarte om balinesisk tyggetobakk og trodde det var det samme. Men jammen fikk han seg en overraskelse. Snusen spruuuta ut av kjeften hans og han uffa seg noe fryktelig. Vår kinesiske venn ble uvel av snusen og dro hjem, og sent på natta tok vi farvel med våre nye indo-venner og traska hjem. Vi sovna fort til den idylliske lyden av gekkoer og Lui som kasta opp.

"Æ e litt bakert æ" våkne jeg av neste morgen. Lasse kjente nattens strabaser, og det gjorde jammen jeg og. Det ble en daff dag med lokal indo-take away og bading i bassenget. Kjøpte meg laffe-bukse (endelig i mitt rette backpacker-element igjen!) og så møtte vi vennene våre fra kvelden før. Boss hadde vært til broren sin som var bonde og henta lokal tyggetobakk som Lasse skulle få. Utrolig snilt!

¤E¤

Everybody say "GUNNAR!"

Snus til alle....

.....og snus til Lui

Pils så og si MIDT i risåkeren

Pizza får man faktisk her og!

Boss og Lasse med Macco (indinesisk tyggetobakk)

Singapore(rich?)

Etter ca 9000 timer med fly og lite søvn, landet vi endelig. Varmt som fy....

Lasse på førse stopp. Gardemoen

Men man skal ikke klage. For med tanke på været som har vært i Tr.heim den sisten tiden, er alt annet bra.
Vi startet vår reise med å stå opp kl 08:00 på Onsdag 1/8. Fly fra Tr.heim til Oslo. Så ca 6,5 timers tur fra Oslo til Quatar. Der måtte vi vente i 2 timer til neste avgang til Singapor. Vi kjente at NÅ måtte vi sove. Ut av det blå snakket vi plutselig om hvor utrolig godt det hadde vært å sittet på Buisness Class og opplevd litt luksus. For bak det berømte forhenget har få av oss sittet. Idet vi sjekker inn som noen av de siste som skal avgårde, sier damen i skranken: "you have been upgraded to Buisness Class"..... WTF!!! Erin skjalv litt i stemme og stammet fram ett "eeeh....okey?" Vi smilte til hverandre og lurte på om dette var virkelig. Vi turte ikke å ta noe for god fisk før vi kom ombord på flyet. Å DÆVEN DØTTE MÆ TA!! Der var vi plasser midt i flyet med alt man kan tenke seg av luksus ombord ett fly. Det berømte forhenget er nå en saga blott... Allered før vi hadde rukket å sette oss fikk vi spørsmål om vi skulle ha noe å drikke. Og slik fortsatte det. Etter litt info om hvordan man skulle betjene alt av elektronikk som egen Touch-skjerm (eller fra fjernkontroll) + hvordan man skulle gjøre om recliner stolen sin til seng, var vi på vei. Eller....neida. Så fikk vi egen pysjamas, parfymer og kremer, sovemaske +++ DA var vi på vei ;) Kan vel med hånden på hjertet si at dette er den mest behagelige flyturen i manns minne. Plutselig var man i Singapore.

Som alle kanskje vet så er de hakket strengere på div medbragt av tax-free i dette landet. Og jeg hadd jo såklart kjøpt med bittelitt over kvoten av snus. Ca 3 ganger for mye.... Erin mente dette gikk helt fint og at de sikkert ikke kom til å sjekke oss. "Esscus meh, mistah mistah, - lemmeh sih yo baghs" ....selvfølgelig ble vi stoppet. Første jeg tenkte at nå går all snusen rett i dass og evt i bot kom til å forandre turen til livnæring på vann og ris. Men nok en gang smiler lykken den kjekke bi. Sekken jeg IKKE hadde lagt snusen i skulle gjennom scanneren. Med ett NO PROBLEMO og Thank you,Goodbye kom jeg gjennom, med snus :)

Regnskur og kartlesing

En 15min taxitur til Bedok og vi var framme til Jan Tore og Kirstin, Magnus og Axel. Der overnattet vi ett par dager. Etter ca 32 timer med reise (hvis man da selvsagt inkluderer alt av ventetid og når man sto opp) var det ikke særlig mye futt igjen i kroppen. Første dag endte med litt skravling over ett par øl før vi tok kvelden. Første dag var vi turister delux med guidet busstur og spasertur i sentrum (Bugis).Utrolig mye å se i Singapor. Man kan godt bruke en langhelg uten å rekke over alt man vil få med seg. Men er absolutt verdt hver eneste SingiDollar. For ikke å nevne mat. Går du sulten i denne byen er du sammenskrudd meget feil.

Lasse trudde han hadde kommet til gamle "Kanalen" i fjorgata.

Etter sightseeing på egenhånd dro vi hjem for en kjapp dusj å dro tilbake sammen til byen sammen Jan Tore. Han dro oss med på en lokal Thaisjappe med kraftfor som fikk Ola Normann( dvs Lasse Berg) til å utvide horisonten inne matkultur. Meget, meget bra! Deretter var vi tørst på øl og truen gikk selvsagt til Marina Bay Sands Hotel. Ett must for alle og enhver. Drinker som koster ei arm og en tarm, men med en utsikt som ikke noe annet kan måle seg med. SJUKT! Men for backpackere på budsjett holdt det med den ene drinken for så å komme seg videre til noe mer lokalt og prisvennlig. Irsk pub med live musikk først, før vi endte vi opp på en bar med Cowboy tema...ellernoe. Der runget Vassendguta og DDE over anlegget. Føltes nesten ut som vi var hjemme i "byen" igjen. Etter ett par skål så kastet vi blikket litt rundtomkring i lokalet og skjønte at vi var ikke på en helt vanlig bar. Regner med dere skjønnet hvor vi endte opp :P
Vi kasta i oss øl'n og ble enige om at det var på tide å dra hjem. Skulle man få noe ut av neste dag er fylla en dårlig deal.

Thai

Øl på Marina Bay Sands Hotel

Utsikten

Lørdagen ville Kirsten overbevise Erin om at Kina-mat er noe av det bedre man spiser. Så de inviterte oss på lunsj (Dim Sum) i Chinatown. Der var det aller meste av kultur,servering og mat i god gammel Kina ånd. Ikke alt smakte like godt, men det meste var over alle forventinger. Deretter dro vi ned til Clarke Quay og spaserte langs elvebredden før vi tok oss en kopp kaffe. Prøvde også en øl på ett mikrobryggeri mens Axel badet i fontenen :) So far so good....men Erin ville møte sin venn Jab som hun møtte forrige gang hun var ute og reiste. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn som så. Etter å ha meldet med hverandre på facebook gikk det til slutt over på sms. Ikke at det hjalp særlig :P De ble til slutt enige om å møtes på Dempsey Hill (noe som viste seg å være ett kækse strøk). Vi hadde ikke spist siden lunsj og var sulten nok til å sluke ett Smalahåve om det var så. MEN vi måtte jo komme oss dit å møte Jab først. Etter en omvei og 45 min i taxi var vi der. Han skulle møte oss halv 8 og det var om 10 min. Men som det ofte er i Singapore, var han i en Traffic Jam. Det endte opp med at vi bare satte oss på den nærmeste resturanten/cafe'n og kjøpte oss Pizza. Noe som smakte som fis på gammelt knekkebrød. Den eneste dårlig maten vi har fått servert:( Vi bestemte oss får å betale å dra til h... hjem med en gang. I det jeg er inne og betaler kommer Jab omsider. Så Erin fikk en kjapp catch-up og jeg fikk endelig møte krabaten jeg har hørt masse om. Utrolig trivelig fyr og stemingen ble straks mye bedre. Synd den ble litt for kort, men vi måtte hjem for å pakke sekken igjen.Tidlig neste morgen ventet Bali på oss :)

-Lazi-

Lasse-bilde

Raffels hotel

Marina Bay Sands Hotel

Egen vifte på barnevogna funke bra

Bugis

Tror det er meninga at skiltet skal være på norsk

Chinatown

Dim Sum