Perler på ei snor

Kl er 8 på morgenen og vi er klare til avgang mot Togean Island. Vi hadde avtalt på forhånd at hotellet skulle ordne med en privat bil til oss. Dvs en bil som flere folk kan leie. Ett litt dyrere alternativ enn buss, men dog så mye mer komfortabelt. Tenkte vi... Vi møtte ett spanskt par som også skulle sitte på samme bil som oss. Ikke noe problem, for de var de eneste som skulle med samme bil. Så da hadde vi god plass :) Vi hadde kjøpt ett ekstra sete til sekkene våre, slik at vi slapp å sitte med disse i fanget. Etter litt om og men klarte vi å forklare til den ikke engelsktalende sjåføren at sekkene kunne plasseres i framsetet istede. Etter en litt krunglete start, var vi på vei. Vi merket fort at dette var en sjåfør som hadde montert ny bærte på bilen sin. Etter 9000 tut kom vi ut av tellinga. Det er liksom ingenting som skal være 100% komfort hær nede tydligvis.


Erin med festblæra si måtte jo såklart x antall ganger på do under turen. Det er ikke som andre plasse at man stopper på nærmeste bensinstasjon og tømmer tanken. For de finnes så å si ikke. Så det endte opp med at vi tissa hjemme til forskjellige lokale. Typisk :P Etter ca 4 timer var det tid for mat. Makan (mat på indonesisk) runget inne i bilen. Alle smilte og var enige. Sjåføren stoppet etter 10 min på en lokal plass der han mente maten var god. Særlig.... Fiskehoder i kurry!! WTF! Jeg tenkte at kanskje jeg kunne få noe så enkelt som kylling og ris (serveres over hele indonesia). Tomt for kylling. Vi prøvde å forklare at vi ville kjøre videre for å spise en anne plass. Sjåføren ristet bare på hodet å sa dette var den eneste plassen som madde mat før Gorontalo som var endeholdeplass.Hælvett! Ris og chilli til lunsj...jippi :P Inne i bilen igjen var temperaturen rimelig lik en Sauna. Den spanske jenta spurte høfflig om han kanskje hadde Airconditon i bilen som kunne settes på. Joda, det hadde han. "You pay ekstra!" Alle bare så på hverandre med hakeslepp. Jævelen hadde AC i bilen hele tiden, men ville ikke bruke den. Kostet ekstra for det mente han. Erin iharnisk kokte ikke mindre over da hun fikk vite dette. Det endte opp med en rimeli krass telefon til Hotellet som hadde booka bilen til oss uten å nevene noe om dette. Pynter litt på ordene som ble brukt da vi fikk vite dette, men noe om ett eller annet kvælertak ble nevnt...

Etter 10 timer var vi endelig i Gorontalo. Mørket la seg idet vi akkurat var ferdige med å ta ut penger. Ingen ATM på Togean Island. Cash is king! Vi hadde hørt rykter om at man kunne kjøpe en 4 persons kabine med senger ombord på ferga. Dette var noe vi var litt gira på siden vi var 4 stk, men vi ville gjerne se "rommet" først. Vi kjøpte business class biletter til ferga og gikk ombord for så å vente på en kar som skulle vise oss rommet. Han kom tilbake etter 10 min og kunne informere om at rommet allerede var tatt av noen andre. Jaja... Stolene ombord var gode og AC hadde vi også i vår "lugar". Med rimelig mørbanka endeparti var vi fort klar for å finne en plass å sove på. Mange slo ned sete foran seg ,slik at det ble en seng" og duppa nesten i det vi kom inn på båten. Andre var mer rutinerte og hadde med seg tepper og madrasser. Vi derimot hadde ikke noe madrass, men soveposer og oppblåsbar pute. Fornøyde med plasseringa vår og det vi hadde for å sove med/på var vi klare for litt søvn. Vi merka, eller JEG, merka at dette fort kom til å bli ett hælvett. Vet ikke om noen har prøvd å sove på stålgulv før? Kan fortelle at det er ett sant mareritt. Halebein, ribbein og knær får kjørt seg. Man klarte å sove max 2 timer i strekk før man måtte skite stilling. Da var en av kroppsdelene tom for blod og stakk noe så jævlig. Så slik fortsatte natten...  12 timer hadde "plutselig" gått (tre timer raskere enn forventet,nice!) og en kar ropte over høytaleranlegget (på max insane volum) at vi straks var i Wakai, havna på Togian Island.

Lasse


Å komme seg til den øya man har lyst til, viste seg å ikke være a piece of cake. Man må sjartre båter selv. Vi ville til Poya Lisa, men det var 3 timer og kjempedyrt, så etter en delforvirring ble vi sendt til Bolilanga. Ei øy vi ikke hadde hørt om en gang. Vi hoppa i båten og  2 timer med en treg gammel trebåt og en meget så skeptisk Lasse Berg, var vi fremme. :ya var bitte liten, og bare 6 andre personer var her fra før, men du for et paradis! :) Vi fikk oss en søt bungalow og starta snorklinga tvert! Utroooolig mye arti å se bare rett utenfor veggen der vi bor! David som var ansatt som rengjører og alt-mulig-mann på øya, ville vise oss den kjente cocnut-krabben når kvelden led på. Vi måtte gå opp i skråninga, og inni et hull, der bodde den. David tok den stolt opp og viste frem skapningen som lyste blått i lyset av hodelyktene våre. (Skal sies at David var en litt spesiell type, og kom mest trolig til verden uten  samme mengde baggasje som oss andre, men en hærlig og snill fyr). Jeg syntes denne krabba var skremmende faktisk, og da den klep David i fingern og han mista den, kom hylet. Den rulla  nedover skråninga i mørket rett forbi meg, og det skrikende hylet hørte de nok GODT til de andre øyene. Alle lo så de mista pusten, og jeg hadde bestemt meg at det var siste gang jeg gikk på leting etter coconut-krabben.

Vi ble fort en sammensveisa gjeng her på øya, jeg og Lasse, Iris (fra Nederland) Mark (engelsk) Selina og Balage (sveits/bulgaria). Kveldene gikk på å sitte å fortelle artige historier over dyre øl (ja, 25 kr halv-literen er dyrt her!). Lala (en indonesisk nesten-prins fra Makassar) fortalt om artige opplevelser med kompisene sine, alle konene sine og livet her i Sulawesi. Det er givende å komme innpå folk vi vanligvis aldri hadde engang tenkt oss å prate med hjemme. Vi har mye fordommer uten å ha mye kunnskap, så det er godt å dele opplevelser og kulter på et likt nivå. Vi snorkla på dagtid og en dag dro vi til en øy som hadde en jellyfish-lake. Inne i øya var det ei tjønn (av saltvann) der det bodde det tusenvis av maneter. De var ikke farlige, man kunne fint ta på dem, men det var litt kreepy ;) Ingen vet hvor dyp denne tjønna var, men jeg klarte selvfølgelig å gi meg selv litt ekstra adrenalin ved å inbille meg at det bodde sjø-udyr og værre der. Men ble fort vant til dem :) Etter noen dager her, klødde vi etter noe nytt. Selina og Balage hade bokka rom på øya Kadidiri, så vi tenkte å bli med dit for å få dykka litt, for det skulle de også. Mens Mark og Iris ville til Malenge. Morgenen etter skulle vi alle opp for å nå båten til Kadidiri. Vi merka fort at folk mest trolig hadde skifta litt meninger, så når de stod opp og merka at vi ikke hadde dratt  heller, ble det fliring. Så det endte opp med at vi alle dro til Malenge :)

Malenge var ei myyyye større øy. noe som vil si at det er litt mer å gjøre. Vi hadde bungalower på rekke og rad og 4 små hvalper som prang rundt hele dagen. Idyll!!!! Første dagen gikk vi over fjellet for å gå den lange brua som går bort til Bajo-landsbyen. (Sjø-sigøynere). Etter en skummel time i jungelen var vi fremme ved brua. (Mye svetting og litt furting fra mi si side, sjokk). Fant fort ut at den brua her ikke hadde blitt restaurert siden den ble bygd og det var flere hull enn planker. Jeg kom med krasse meldinger om at Lasse ikke måtte gå fra meg, for det virka som om skiten skulle ryke når som helst. Og jeg ville IKKE henge å dingle fra den brua der takk. Iris stod på alle fire der ei vending, så nervøs var hun ;) De to hundene (mor og far) følgte etter oss, og holdt seg bak Lasse hele veien for at han skulle sikre at det var trygt for de å skysse. Landsbyen som for det meste står på vann, var overfylt med unger som var ved det rette ordet overveldet av skrekkblanda fryd. Fryd over å se oss, og frykt over å se hundene. De skreeeek "Molo molo molo!!!!!" Som betyr hund på Bajo-språk. Når vi som barn i norge får historier om nøkken, tusser og troll på sengekanten,  får bajo-barn mest sannsynlig historier om hunder med rabies. De var livredde!! MEn de roa seg innimellom slagene og ville gjene spille fortball med gutta. Hello misssssta!!!! En utrolig arti opplevelse som vi kommer til å sitte igjen med for alltid :)

Vi dro på en snorkletur neste dag, der vi seriøst så nesten 40 meter under vann. ALDRI hatt så bra sikt før! Vi slappa av på kelden der vi også ble godt kjent med to karer fra nederland, Demian og Iggino. Den eneste personen som var på Malenge når vi kom var Carlos, en 63 år gammel colombianer som trenger et helt kappitel i bloggen for seg selv ;) Jeg overlater Lasse til å fortelle.. Så vi drakk oss full på øl og arak, Lasse dro fram gitar-egenskapene på en råtten og ustemt gitar, som skal sies at ikke helt imponerte, men skapte fine latterkramper. I frykt for å få bare servert fisk, hadde Lasse tatt med nødproviant. Og den fant råtta. Knagde jammen meg igjennom to lag med sekk, to plastikposer og rett inn til sjokoladen! Og midt på natta våkna jeg for å finne øreproppene mine (moskeen ble for høy ) og fant ut at senga vår var DEKT av bittesmå maur. Jeg prøvde å vekke en serdeles beruset Mr. Berg, og det ende i at vi kasta hele lakenet ut døra og prøvde å sover videre. Noe som ikke funka så bra for meg...Så dau-trøtt neste dag lappa jeg sammen sekken med et flagg jeg hadde liggende og tanntråden til Mark.( Fint jeg ikke sa ja takk til å ta med meg sy-sakene dine Beate? ;P) Så når dagen kom for å dra, var jeg fornøyd og hadde fått nok av Malenge. Vi nussa hvalpene hadebra og hoppa alle som en i trebåten til Kadidiri.

Kadidiri er den mest populære øye rundt i Togians, mest fordi den ligger lett tilgjengelig. Men det ble klart for oss at det ikke var høy-sesong lengere. Her var det plass til over 100 mennesker, men vi var vel 20 tilsammen. Jeg passa på så vi fikk den mest poshe plassen å bo på, for maur det takla jeg ikke lenger. Vi booka dykking første dagen hadde jeg 1 dykk, Lasse 2. (Ja, han har fått dilla) og så booka vi hele gjengen en båt til ei større øy (Una-Una) for dykking dagen etter der igjen. UTROLIG 2 fine dykk fikk vi alle sammen!  Så etter late deger med dykk og pils, var første gangen vi 6 skulle skilles. Selina og Balage måtte nordover igjen og vi og Mark og Iris skulle sørover til Poya Lisa. Med litt tårevåte øyne sa vi farvel, og vi var plutselig bare 4...

Turen til Poya Lisa fikk vi mest trolig med den tregeste båten i hele Togian. Helt siker på at jeg kunne ha svømt butterfly fortere. Men etter over tre timer  ar vi dit vi 4 EGENTLIG skulle helt først. Billig og bo, god mat, koselige folk og nesten fullt! Det var flere som tydeligvis hadde hørt om øya, men det var heldigvis plass til oss :) Jeg og Lasse dro på en snorkletur som ikke var så veldig imponerende, men dette var paradis, akkurat som de andre øyene! Demian og Iggino kom dagen etter oss, og vi var flere kjente fjes igjen:) Vi hadde allerede booka oss fly ut av Sulawesi og resten måtte også dra samme dag som oss. Så vi fikk 4 fine dager på Poya Lisa sammen. Siste kvelden fikk Ellie (båt-mann som var ofte på Poya Lisa) tak i Arak til hele gjengen. I sikker stil  hadde vi en avsluttende fest på stranda med bål og gitar-spilling under stjernene. Togian Islands er skjulte perler på en snor. Alt har vært skjermet til nå pga den lange reisen for å komme seg dit. Men 2014 vil det komme flyplass i Ampana, som nok ødelegger idyllen for hele Togians. Vi er heldig som fikk oppleve det i sin vakreste sjarm <3

¤E¤