Java and lava

Fiskebåten til Ampana

Da var det tur for å si adjø til Togian Islands. En plass man skulle hatt mye lengre tid i, det er sikkert! Flyet vårt dro dagen etter fra Luwuk, og dit måtte vi komme oss på 1 dag, noe som virker som null problem. Men i Indonesia må du fint dobble reisetiden for å få et mer reelt overblikk. Planen var 3 timer ferge og 6 timer biltur, om det gikk etter planen.Vi hadde chartra en båt fra morgenen av, jeg, Lasse, Mark, Demian og Iggino. Iris bestemte seg for å bli igjen å dra sørover mot Rantepao, noe ikke vi fikk tid til i denne omgang. (Hvis dere synes det er rart at vi sier at vi ikke har tid, så går det ikke på tid generelt. Man må passe på så man rekker ting innen visum-tid). Ellie hadde ikke skaffa båt til oss (han blækka dritings på stranda natta før, så vi skjønte jo det kom til å sje), men ville kjøre oss til ferga, som gikk fra ei anna øy i nærheten. Etter en halvtime dit, gikk ikke ferga. Men en lastebåt med fisk. Vi lempa oss dit og de kom med den fine nyheten om at båten brukte bare 1 1/2 time. HVIS begge motorene hadde virket. Men gjorde selvsagt ikke det da sjø. Etter 3 timer i lastebåten (som faktisk var ganske komfortabel) var vi i Ampana. Vi dro til kameraten til Ellie, Eddie som han het, og han fikset en privatbil til oss. Vi hadde fra Poya Lisa fått på slep en britisk drømmer av noe slag, Simon. Han irriterte vettet av oss med å alltid være sent ute til alt, og klaget over at han hadde så liten tid i indonesia og han brukte all tid på "transfers", altså mer tid på flyplasser/busstasjoner ol enn på selve reisen. Han kunne ikke bestemme seg om han skulle bli med til Luwuk, sjekket flybilletter, og alskens i Ampana. Til slutt truet vi med å bare dra fra han, han holdte oss tilbake 2 timer i Ampana. Og vi var en lykkelig gjeng da han bestemte seg for å bli igjen, og vi ENDELIG kunne dra. En serdeles humpete tur (som selvsagt ikke tok 6 timer, men 9), var vi fremme i Luwuk, heeeeelt FERDIG. Jeg tror jeg svimte av på slutten, for de humpene sovner du ikke til. Hotellet vi skulle til var selvsagt fullbooket, og vi ble kjørt til et annet. Eneste de hadde igjen av rom var VIP-rom. "YESSSS" tenkte jeg, dødsliten med kineserøyne og et lortlag over hele kroppen. Vi ble vist rommet, og jeg tenkte "WHAT????" Et rom som stinka kloakk og hadde ingen vindu. Gutta lo seg halvt ihjel av "VIP-rommene", men jeg hadde ikke mer å le av. Nå var det nok. Vi trava nedover gata kl. 11 på kvelden for å prøve å finne noe mat, men måtte snu, for Lasse fikk diare.... igjen. Mark, Demian og Iggino kom tilbake senere å fortalte at det eneste plassen med mat de fant, var en pub med masse asiatiske tranvestitter. "Interessant" utalt gutta seg. Vi fikk bytta til et litt bedre rom, å så vi hade til Demian og Iggino, for de skulle dra til flyplassen tiligere enn oss neste morgen. Og så var vi bare 3.

Luwuk flyplass

 Vi og Mark tok en bemo til flyplassen og fant ut at Luwuk så serdeles fint ut på dag-tid. Byen hadde en lang strandlinje med turkis vann og små hytter langs veien. Flyplassen var vel den mest "lokale" varianten jeg har sett, med småfly og bare 1 ankomsthall. Vi skulle fly Luwuk-Makassar-Surabaya. Flyet var SELVSAGT ikke i rute, men det ble en koselig avgang med alle som vinket i det flyet lettet. Flyet vårt til Surabaya var forsinket med 2 timer, så vi fikk slappa av på flyplassen i Makassar ei stund. Landet i Surabaya (Java) på kveldninga, og tok en taxi til hotellet jeg hadde booket (som var nevnt i Lonely Planet), som selvsagt var rævva. MEN, sliten igjen etter all farting ga vi faan i det og inkvarterte oss. Pizza Hut neste!

On the road again....

Reiseruta i Java

Bromo er Indonesias og Javas mest kjente vulkan. Det er betraktelig flere turister på Java, nesten i likhet med Bali. Men hit kommer heller turistene som bryr seg om kultur og natur. Vi tok en to-timers buss-tur til Probollingo som er gate-way opp til Lawang, landsbyen ved Bromo. Det stod spesifikt i reise-guiden at "ikke stopp før du kommer til buss-stasjonen, de vil stoppe deg på noe de kaller turist-info og lyge å si at det ikke er flere busser som går opp dit og at du må leie en bil med dem". Og hva gjør vi? Går rett i fella! Vi fikk en bedre pris vel og merke, opp til Lawang, men fikk hintet av at vi ble lurt når vi måtte bytte bil. Bilen vi bytta til (vi var 6 stk) ble plutselig stappfull med indonesere. Vi gikk fra å være 6 stk, til 21 på 4 sekunder, og det starta å lyne fra øran mine. Men jeg var ikke alene. Første gang på denne reisa så jeg Lasse Berg fråde av harm. Han kauka "stop the car, we are getting out!!!!" til sjåføren, men han stoppa ikke. Og vi kom oss INGEN vei, fastklemt mellom gamle indonesiske folk og barn. Vi banna så det joma i bilden og de stakkarse Malaysiske gutta foran oss starta å skjønne at de hadde blitt lurt også. Vi fikk roa oss ned etter det ble færre og færre i bilen oppover fjellveien, og bestemte oss for å gå på tokt te mannen som hadde lurt oss, når vi endelig kom ned igjen. Mens mørket falt på, og det ble kaldere og kaldere, kom vi endelig frem til Lawang. Det meste av overnatting var fult, men vi fant et lite rom RETT ved veien. Jaja, det hadde ihvertfall varmtvann. Vi starta å ta på oss ALT vi hadde av klær, for det var plutselig 20 grader mindre enn det vi var vant til. 10 grader er en stor forandring, og vi kjøpte oss et par strikka-luer for å holde på varmen. Vi inkvartert oss i ei lita bu der de nermest fyrte med ved, og en gammel mann i sarong og lue serverte oss te og stekt ris til kveldsmat. Alt i alt kosta det 12 kr for hele måltidet. Vi viste at vi skulle opp halv fire på natta for å kjøre en jeep opp til utkiksposten for å se på Bromo, så vi pakka oss in i klær inni soverposen vår og hadde den kaldeste natta på lenge.

Bromo er vulkanen med krater til venstre

03.30 stod vi klar utenfor rommet vårt med strikkalua på snei og fortsatt halv-sov. Vi hadde trafikken rett ved øret, så det ble ikke mange timene med søvn på oss. Vi fant jeep'n vi skulle sitte på med, der det satt allerede 4 forventningsfulle indonesere inni. Den humpete turen i mørket tok 45 min til toppen, og det føltes IKKE ut som om dette kjøretøyet var en jeep. Jeg angra på at jeg ikke hadde hatt på meg sports-bh'n min, og Lasse var sikker på at invollene hans var totalt feilplassert etter turen. Vi gikk opp i mørket og hundrevis av jeeper og turister gjorde det samme. Sola snek seg sakte opp å varmen kom halveis tilbake. Lasse stod å hutret i bar-leggen, mens jeg tok sånn ca 250 bilder på en halv-time. En fantastisk utsikt var det! Men magen rumla, og alle turistene gikk oss på nervene, så vi vendte nesa nedover veien igjen. Lukta av stekte mais-kolber og fried banana runget i lufta, og vi ble frista nok til å sette oss ned for en kopp te og en frokostbit før ferden gikk videre.

Opp til Bromo

Så var alt klart for å klatre Bromo. Klokka var åtte på morgenen og sola stod allerede høyt. Blandt turister med støv-masker, hester og sort vulkan-støv, basket vi oss oppover. Dette var INGEN koselig tur. Vi hadde sand (som var mer som sort pulver) i øynene, munnen, nesa og ørene. Når vi endelig kom oss opp til delen der man klatrer etter rekkverk, gikk turistene så sakte at man kunne ikke vente på dem. Jeg og Lasse basket oss oppover langs siden av rekkverket og etter en halv-time med banning og ubehag var vi på toppen. Vi så ned i krateret, jeg så på Lasse å sa; "Ta her va faen meg ikke verdt det!". Han nikka enig og sa "Æ veit". Så var det bare å gå ned igjen. For sjåføren sa at vi hadde en time på oss, så vi måtte jo skynte oss ned. Men når i endelig var nede var ikke indoneserne der. NEIDA. Så vi satt i solsteiken i noe som minner STERKT om Sahara, og ventet med ingen tolmod. Vi hadde vulkan-sand overalt! Når tregostene endelig kom, dura vi mot Lawang igjen for en varm dusj :)

Borobodur

Vi fikk endelig (med mye om og men,les; Erin vrikka foten) kommet oss med en lokal-buss ned til Brobollingo. Derifra gikk ferden til Surabaya igjen for å være 1 natt. Vi har tatt med oss litt malaria tabletter, men mest som medisin hvis vi skulle være uheldig å få det. I Togians er det litt fare for malaria, så vi var flinke å smøre oss inn med myggsaker, og hadde myggnetting på nattestid. Men hvem skulle tro at man skulle bli spist levende etter ei natt i en storby som Surabaya? Joda! Våkna med 14 myggstikk i ANSIKTET. Søt lita frøken vart jeg :s Og lasse var dekt på ryggen. Sjebnens ironi. Så vi got the hell out of there, og tok luksus-toget til Yogyakarta. 5 smertefrie timer! Jogja (som den kalles) er mest kjent for den javanesiske kulturen rundt batikk og annen kunst. Vi digga plassen umiddelbart, og inkvarterte oss i en liten koselig gate på et hotell med kunstnerisk vibe :) Jeg slet veeeeldig etter hvert med myggstikk, og fant dette veldig rart. Det var ingen andre vi møtte (og heller ikke Lasse) som fikk myggstikk her, og jeg syntes det klødde noe VANVITTIG til å være myggstikk. Jeg ble mer og mer mentalt sliten av å klø døgnet rundt, og fikk heller ikke sove på natta. Etter 3 dager var jeg helt ferdig å stakk ut for å gå meg en tur da en indoneser stoppa meg i gata å ropte etter meg "What happen to you???" Jeg så på han, himla med øynene og klagde på myggen. Han så strengt på meg og sa "that not mosquito, that bedbugs!!!!!" "What?" utbrøt jeg høylytt og begynte å klø enda værre. Han sa mygg stikker ikke i bane som på deg, vask alt du har av klær, fikk jeg beskjed om, og skift på senga, kanskje jeg hadde tatt det med meg hit. Jeg frika fulstendig ut og sprang opp til Lasse å var panisk, "E MÅ VASKE ALLE KLEAN MINE!!!! E HAR BEDBUGS!!!! HERREGUD SÅ EKKELT!!!!  HJELP MEG!!!!" Jeg var aldeles hysterisk og Lasse prøvde å roe meg ned meg at jeg ikke skal høre på alle de tullingene og at det var rart at han ikke hadde fått det. De sier at man ikke kan beskylde et hotel for bedbugs hvis man ikke har bevis som en ekte bedbug (ja, de er like store som flått).Så den kvelden fikk jeg klærne mine vaska, de skifta på senga og Lasse og jeg bytta side i senga. Sov heller ikke den natta her jeg.... På morgenkvisten snur Lasse seg mot meg og spør om hvordan jeg har sovet. Jeg sa jeg ikke hadde sovet, pga kløe og nervøsitet. I det jeg snur meg kjenner jeg noe krype på meg. "Det æ nåe på meg Lasse!!!!! Ta det vekk, ta det vekk!!!!!!" Lasse får tak i det, og hva er det? En bedbug. På fagspråket Cimex lectularius. Vi dro fram senga, og der var det bedbug egg, bedbug bæsj og alt som hører til. Etter kjefting, krangling og dårlig stemning med personalet på hotellet, pakka vi alt og dro til et anna hotell. Nå skulle Erin få luksusen sin, stakkar.. (Ja, jeg følte utrulig synd på meg selv).

  

Lasse på gitar-shopping

Stikkene ble bedre etter dager med anti-histamin og div, og vi kosa oss med mat, drikke, shopping av kunst og avslapping. Dagene i Yogya gikk unna, og vi dro til Borobodur (var en gang ett av verdensundrene), som er et stort budistisk tempel. En kveld vi tusla nedover gata hører vi plutselig noen rope "hey you norwegians!" og der kom jammen meg en bil trillende med vår Belgiske og Nederlandske venner, Iggino og Demian. Vi lo godt av tilfeldighetene og havna ut flere ganger på øl-runder og dro til fulglemarkedet sammen med dem. Der så vi så mye rart, at det kan bare gjenfortelles når vi kommer hjem :) Etter en hel uke i Yogya, var det på tide å dra med toget opp til Jakarta, for her gikk flyet vårt ut av Indonesia. Kuala lumpur og Malaysia ventet :)

¤E¤

P:S Flere bilder kommer på FB


JOGJA!

Jeg glemte helt å skrive om noen ting som skjedde i Jogja. Vi fikk virus på maskina. KRIIIIIIISE!!! Vi hadde ikke backa up bildan våre, og var ekstremt redd for at vi hadde mista alt. Vi dura ned til et elektro-senter, der nesten ingen snakka engelsk :s Så ikke så mye hjelp å få, før vi fant en gutt-hvalp som kunne snakke litt. Han var super-hjelpsom og klarte ihvertfall å få maskina sånn halveis gående. Men vår reddende engel her i denne historien er Anders Skaret. Lasse sa noe til meg om et program man kan laste ned, så kan hvem som helst styre maskina di, hvor som helst henn i verden. Så lenge man har den oppkobla til internett. Jadda, tenkte jeg. Men jammen tror du det ikke gikk!!!! Anders styrte maskina vår helt fra Norge!!!! Og fiksa ALT! Noe som gjorde meg SUPERDUPER GLAD! En klem deg ventes når vi kommer hjem ;)

Ellers så tok jeg å kosta på meg15 kr for en pedikyr. Kjerringa høvla ned alt fra hud til negler, så jeg kjente så vidt igjen foten min når ho var ferdig. MEn pytt sann! ;) Jeg overtalte Lasse til å få klipt seg, noe som viste seg å være IKKE så lurt. Hun var vel ikke akurat profesjonell dama, der ho nesten rev ut håret hans med en skjemt barbermaskin. Lasse holdt på å klikke først, men så roa han seg ned. Men da var det min tur... Jeg falt nesten sjokkskada ned på gulvet da hun sa hun var ferdig. Jeg skjønte det ikke gikk rettveien fra starten, men hadde et LITE håp om at hun kom til å få retta på det etter hvert... JEg så på dama som vidt snakka engelsk og spurte om dette var en spøk? Hun så rart på meg. Jeg spurte om å få saksa, for å prøve å rette det opp igjen, men til ingen nytte. Jeg sa vi nekta å betale for det der, og hun skjønte det nok fra starten at det ikke ble noen betaling. Tatt seg ut om jeg hadde åpna salong i Trondheim og tatt betaling for å skamklippe folk... Lasse tok alt dette veøldig overraskende med et smil. "Æ må kjøp mæ keps no", va egentlig alt han sa. JEg smilte, men sa at dama ikke hadde klipt av for mye til at det ikke kunne rettes opp igjen. Så vi gikk til en finere frisør-salong der folka faktisk hadde utdannelse og ordentlig utstyr. Så hun fikk nogen lunde reparert skeivheta, men Lasse fikk en uvanlig frisyre. "Ice, Ice, baby" ;)

Dagen vår på fugle-markedet var også givende, for der var det ikke bare fugler! Alt mulig! Fikk bl.a se en liten slange som prøvde seg på å sluke en hel kanin, men måtte gi tapt. Ellers var det mye til salgs der, ink hvalper, kaniner, ugler osv... De hadde farga noen kyllinger i regnbuens farger, men det mest snodige var eremitt-sneglene. De hadde malet sneglehuset i forskjellige mønster og solgte små "dokke-hus" for å ha dem i.. Gale Asia, det tar aldri slutt ;)

¤E¤