Amed, Jemeluk og Lipah (Bali)

Neste stopp var Amed, Jemeluk og Lipah på den nord-østlige delen av Bali. Her blir livet tatt med ro,og ingenting er et sentrum. Alt av restauranter og overnattingsplasser er spredt nedover kysten langs en smal vei, der små sorte trender deler èn kurve etter den andre. Kjøreturen dit gikk fint, og vi var omringet av risåkre, og frodig grønn natur, samt små hyggelige hilsener fra barn langs veien. Vi kom over noen utsiktsposter som var så fantastiske at vi nesten mista pusten! Man har en ekstrem frihet når man kjører scooter, man stopper når man vil for å fordøye intrykkene :) Vi lette ei stund etter å få kapret det beste tilbudet, og ble geleidet fint av en fyr som dro oss med til en liten plass ned ved stranda som het Rising Star Resort. Svømmebasseng, a/c og WiFi kunne han friste med, så vi slo til. Mørket falt på og endepartiet var most, så dette var uten tvil en bra catch til den prisen. Helt til jeg prøvde senga...Det var mer jern enn madrass i den senga der. Det stakk opp jern-sprinkler/fjærer over ALT!!!! Men gjort var gjort. Vi slengte oss på scooteren for å skjekke
ut dive-shops som Lasse kunne ta dykke-lappen på. Etter å ha snakket med tre, falt magefølelsen på den fjerde. Tom fra Belgia var intruktør på Bali Reef Divers og en sabla hyggelig fyr. Så neste morgen var dykke-eventyret starta for Lasse ;)

Mens han dro ned tidlig om morgenen, var min oppgave for dagen å skaffe en bra plass å bo. Vi skulle tråss alt bo her noen dager nå, så det ble ikke aktuelt å ligge i den dræper-senga. Sååå... jeg kasta meg på scootern og sjekka vel alt fra Amed til Aas (over ei mil) og etter to timer skøt jeg gullfugeln ;) Kjempefint
rom med nyyyyydelig utsikt,balkong,  WiFi og basseng. OG ei GOD seng! Anugrah Villas var det beste budget-varpet i hele området. vær sikker på det, for jeg sjekka alt ;) :D og alt dette til 120 NOK dagen. Førnøyd og stolt venta jeg på at Lasse skulle bli ferdig med dag 1. av sertifikatet sitt. Alt hadde selvsagt gått bra, og han var så flink at han faktisk hadde fått et dykk allerede :) Til lunsj og middag prøvde vi ut forskjellige plasser å spise, men vi ble ofte skuffa. Prisene var skrudd opp pga high-season. og jo dyrere mat, jo værre ble maten virka det som. Vi fant èn plass i Jemeluk som aldri slo feil. Greie priser og uansett hva vi bestilte oss, var det nydelig! Så vi kjørte de 6 minuttene hver vei til hvert måldtid vi, for det var så verdt det! Men så kom det vi hadde frykta i over 3-uker. Lasse ble "matforgifta". Stakkarn lå med mageknipe og turist-diaré hele natta og når morgenen kom måtte jeg bort å si fra at han ikke hadde mulighet til å fortsette på Open-Water kurset sitt. Ihvertfall ikke enda... Lasse var dårlig og slapp, og jeg ble bare mer og mer varm (vi hadde ikke a/c bare vifte). så jeg kjørte ned til Jemeluk for å prøve ut litt snorkling ;)

¤E¤


Sjukdommen gikk fort over og jeg var klar for å fortsette etter en dags fravær. Etter litt tester og info var vi klar for vårt første dykk sammen. Som også var det siste obligatoriske dykket til Lasse for Open Diver lappen. Det ble ett drift-dive og vi så masse spennende saker. Stingrays,Murener, Boxfish, Lionfish, en have med Sjø-ål + masse andre fisker. Og sist men ikke minst, HAI :) Så vårt første dykk (hånd i hånd) sammen ble meget vellykket!

Det skulle vise seg at i Amed og deromkring var det ikke noen ATM (minibank) og vi hadde ca null cash. Bummer! Så vi spurte litt rundt og fikk vite at den nærmeste ATM'n lå tilbake den veien vi kom fra, ca 40min kjøretur i Amalpura.Bajs! :P Med godt mot og kamera i sekken, hoppet vi på en scooter og kjørte tilbake for å ta ut litt grunker. En fin tur som det ble noen meget fine bilder fra. Det skal sies at det var ett lite Helv... å finne en ATM som tok VISA, alle tok mastercard som vi la igjen på hotellet i Kuta. Men det snakker vi ikke høyt om;)

Det skal nevnes at Amed er en meget nydelig plass for de som vil komme seg litt bort fra turist områder som feks Kuta. Det ER en turistlokasjon, men du slipper alle innpåslitne selgere og maset du ellers finner på slike plasser. Nydelig utsikt, så å si ikke noe søppel, god mat og trivelige folk. Perfekt plass for de som vil komme seg litt bort fra flokken. Dykking og snorkling er selvsagt det som skjer hær,men en iskald pils under en parasoll fungerer også fint;)

Etter 4-5 dager hadd vi fått vår dose og bestemte oss får å bevege oss videre. Sulawesi next!
Men først måtte vi ligge en natt til i Kuta. Flyet gikk ikke før dagen etter. Så etter en Forba#¤%?=)#¤HÆLV%¤?=#¤ lang kjøretur på scooter tilbake Kuta, fikk våre endepartier kjørt seg. BOKSTAVLIG talt! Har aldri før været så klar for å gi fra oss den møkkascootern.Men på en annen side, genialt å farte rundt på :)

Da vi først annkom Bali/Kuta første runden, ble vi litt lurd (som dæm si på levangersk). Alt for dyr taxi og kjørt til Home Stay's som var litt under par. Men det viste seg etterhvert at vi fikk pruta den ned under halvparten. Så Lasse med sin fantastiske GPS hukommelse kjørte gjennom krinker og kroker, og før Erin visste ordet av det, var rommet booket.Etter at vi hadde hvilt endepartiet vårt i noen minutter kjørte vi inn til flyplasse for å sjekke priser på fly til Manado. Vi gikk fra skranke til skranke og maste høl i huet på de stakkarne som jobbet der. Det endte opp med at vi heller skulle booke online. For det gikk fint, NOT! LionAir tar ikke VISA/CreditCard bestillinger 48 timer før avgang. Føkk! Men det kommer vi tilbake til...
I det vi kom tilbake til parekringsplassen utbryter Erin i fortvilelse -Hjælmen min e BORTE! Jævli typisk dagen før man skal levere tilbake scooterne. Etter litt desperat leting måtte vi innse at den var stjålet.
Med en tåre i øyenkroken trenger Erin litt oppmuntring. Lasse sier som følger: -Fortvil ikke Erin, vi schtæl da bare en hjelm fra en ainna scooter da. Schtæl dæm fra oss, schtæl vi tebake!- Det var tydligvis ikke en "mulighet" Erin hadde sett for seg som et alternativ, men som viste seg å fungere fifint!:) Vips! Ny hjelm (eller, den va litt schabby og gammel, men pytt sann)! :)

Det begynte å nærme seg middagstid og Erin ville dra å spise på Bamboo Corner inne i Poppies Lane. Meget god og billig lokal mat. Som vanlig var det ikke noe å utsette på middagen vår.
Hvis vi ikke har nevnt dette i bloggen tidligere så har Erin slitt litt med noe utslett på baksiden av den foten. Vi er meget sikre på at det ikke er mosquito da det dekker ett litt større område.Tanken vår har vært Bed Bugs eller Firecoral ellernoe. Men uansett hvilken lokal person vi spør, og sier - Do you know what this is? We know it's not Mosquito. Svaret er det samme hver gang. -Øhhh...meibe mozkito? Krysser fingrene og banker i bordet for at vi ikke må på nå sjukehus hær nede :P Men tilbake til saken... Vi tuslet litt i Poppies Lane og Erin ville farge øyenbrynene sine. Etter litt diskusjon om pris fikk hun det til 12 kr. Praten gikk så som så med den unge jenta, men Erin liker å spørre ALLE hun møter om de vet hva utslette på foten hennes er. Den unge jenta kunne informere om at turister som hadd spist på Bamboo Corner ofte klagde over at de klødde litt på kroppen etter de hadde vært der.Så ved ren tilfeldighet under en seanse øyenbryngfarging fikk vi litt klarhet i saken. Hun visste ikke helt hva det var, men det var nok info for oss til å aldri spise der igjen. Tydligvis noe creepy crawlers som holder til inne i putene på stolene i den resturanten.
Vi har fortsatt ikke klart å finne ut hva det helt sikkert kan være, men en annen lokal dame mente det var Jellyfish(brennmanet). En allergisk reaksjon er det helt klart! For Erin har nermest klødd seg til blods. Så vi har gått til innkjøp av all slags kremer og oljer for å lindre kløen. Og det hjelper:)

Vi ordnet oss bare med 30 dagers visum i Indonesia. Så dette må nå utvides til 60 dager. Men å vente i Kuta på dette er uaktuelt. Så  ferden gikk videre til Manado og Bunaken Island. Der skal ifølge kilder visum ordnes på ett par dager kontra 5-6 i Kuta, så da dro vi heller dit og dykket i mellomtiden :)


Lazi