Java and lava

Fiskebåten til Ampana

Da var det tur for å si adjø til Togian Islands. En plass man skulle hatt mye lengre tid i, det er sikkert! Flyet vårt dro dagen etter fra Luwuk, og dit måtte vi komme oss på 1 dag, noe som virker som null problem. Men i Indonesia må du fint dobble reisetiden for å få et mer reelt overblikk. Planen var 3 timer ferge og 6 timer biltur, om det gikk etter planen.Vi hadde chartra en båt fra morgenen av, jeg, Lasse, Mark, Demian og Iggino. Iris bestemte seg for å bli igjen å dra sørover mot Rantepao, noe ikke vi fikk tid til i denne omgang. (Hvis dere synes det er rart at vi sier at vi ikke har tid, så går det ikke på tid generelt. Man må passe på så man rekker ting innen visum-tid). Ellie hadde ikke skaffa båt til oss (han blækka dritings på stranda natta før, så vi skjønte jo det kom til å sje), men ville kjøre oss til ferga, som gikk fra ei anna øy i nærheten. Etter en halvtime dit, gikk ikke ferga. Men en lastebåt med fisk. Vi lempa oss dit og de kom med den fine nyheten om at båten brukte bare 1 1/2 time. HVIS begge motorene hadde virket. Men gjorde selvsagt ikke det da sjø. Etter 3 timer i lastebåten (som faktisk var ganske komfortabel) var vi i Ampana. Vi dro til kameraten til Ellie, Eddie som han het, og han fikset en privatbil til oss. Vi hadde fra Poya Lisa fått på slep en britisk drømmer av noe slag, Simon. Han irriterte vettet av oss med å alltid være sent ute til alt, og klaget over at han hadde så liten tid i indonesia og han brukte all tid på "transfers", altså mer tid på flyplasser/busstasjoner ol enn på selve reisen. Han kunne ikke bestemme seg om han skulle bli med til Luwuk, sjekket flybilletter, og alskens i Ampana. Til slutt truet vi med å bare dra fra han, han holdte oss tilbake 2 timer i Ampana. Og vi var en lykkelig gjeng da han bestemte seg for å bli igjen, og vi ENDELIG kunne dra. En serdeles humpete tur (som selvsagt ikke tok 6 timer, men 9), var vi fremme i Luwuk, heeeeelt FERDIG. Jeg tror jeg svimte av på slutten, for de humpene sovner du ikke til. Hotellet vi skulle til var selvsagt fullbooket, og vi ble kjørt til et annet. Eneste de hadde igjen av rom var VIP-rom. "YESSSS" tenkte jeg, dødsliten med kineserøyne og et lortlag over hele kroppen. Vi ble vist rommet, og jeg tenkte "WHAT????" Et rom som stinka kloakk og hadde ingen vindu. Gutta lo seg halvt ihjel av "VIP-rommene", men jeg hadde ikke mer å le av. Nå var det nok. Vi trava nedover gata kl. 11 på kvelden for å prøve å finne noe mat, men måtte snu, for Lasse fikk diare.... igjen. Mark, Demian og Iggino kom tilbake senere å fortalte at det eneste plassen med mat de fant, var en pub med masse asiatiske tranvestitter. "Interessant" utalt gutta seg. Vi fikk bytta til et litt bedre rom, å så vi hade til Demian og Iggino, for de skulle dra til flyplassen tiligere enn oss neste morgen. Og så var vi bare 3.

Luwuk flyplass

 Vi og Mark tok en bemo til flyplassen og fant ut at Luwuk så serdeles fint ut på dag-tid. Byen hadde en lang strandlinje med turkis vann og små hytter langs veien. Flyplassen var vel den mest "lokale" varianten jeg har sett, med småfly og bare 1 ankomsthall. Vi skulle fly Luwuk-Makassar-Surabaya. Flyet var SELVSAGT ikke i rute, men det ble en koselig avgang med alle som vinket i det flyet lettet. Flyet vårt til Surabaya var forsinket med 2 timer, så vi fikk slappa av på flyplassen i Makassar ei stund. Landet i Surabaya (Java) på kveldninga, og tok en taxi til hotellet jeg hadde booket (som var nevnt i Lonely Planet), som selvsagt var rævva. MEN, sliten igjen etter all farting ga vi faan i det og inkvarterte oss. Pizza Hut neste!

On the road again....

Reiseruta i Java

Bromo er Indonesias og Javas mest kjente vulkan. Det er betraktelig flere turister på Java, nesten i likhet med Bali. Men hit kommer heller turistene som bryr seg om kultur og natur. Vi tok en to-timers buss-tur til Probollingo som er gate-way opp til Lawang, landsbyen ved Bromo. Det stod spesifikt i reise-guiden at "ikke stopp før du kommer til buss-stasjonen, de vil stoppe deg på noe de kaller turist-info og lyge å si at det ikke er flere busser som går opp dit og at du må leie en bil med dem". Og hva gjør vi? Går rett i fella! Vi fikk en bedre pris vel og merke, opp til Lawang, men fikk hintet av at vi ble lurt når vi måtte bytte bil. Bilen vi bytta til (vi var 6 stk) ble plutselig stappfull med indonesere. Vi gikk fra å være 6 stk, til 21 på 4 sekunder, og det starta å lyne fra øran mine. Men jeg var ikke alene. Første gang på denne reisa så jeg Lasse Berg fråde av harm. Han kauka "stop the car, we are getting out!!!!" til sjåføren, men han stoppa ikke. Og vi kom oss INGEN vei, fastklemt mellom gamle indonesiske folk og barn. Vi banna så det joma i bilden og de stakkarse Malaysiske gutta foran oss starta å skjønne at de hadde blitt lurt også. Vi fikk roa oss ned etter det ble færre og færre i bilen oppover fjellveien, og bestemte oss for å gå på tokt te mannen som hadde lurt oss, når vi endelig kom ned igjen. Mens mørket falt på, og det ble kaldere og kaldere, kom vi endelig frem til Lawang. Det meste av overnatting var fult, men vi fant et lite rom RETT ved veien. Jaja, det hadde ihvertfall varmtvann. Vi starta å ta på oss ALT vi hadde av klær, for det var plutselig 20 grader mindre enn det vi var vant til. 10 grader er en stor forandring, og vi kjøpte oss et par strikka-luer for å holde på varmen. Vi inkvartert oss i ei lita bu der de nermest fyrte med ved, og en gammel mann i sarong og lue serverte oss te og stekt ris til kveldsmat. Alt i alt kosta det 12 kr for hele måltidet. Vi viste at vi skulle opp halv fire på natta for å kjøre en jeep opp til utkiksposten for å se på Bromo, så vi pakka oss in i klær inni soverposen vår og hadde den kaldeste natta på lenge.

Bromo er vulkanen med krater til venstre

03.30 stod vi klar utenfor rommet vårt med strikkalua på snei og fortsatt halv-sov. Vi hadde trafikken rett ved øret, så det ble ikke mange timene med søvn på oss. Vi fant jeep'n vi skulle sitte på med, der det satt allerede 4 forventningsfulle indonesere inni. Den humpete turen i mørket tok 45 min til toppen, og det føltes IKKE ut som om dette kjøretøyet var en jeep. Jeg angra på at jeg ikke hadde hatt på meg sports-bh'n min, og Lasse var sikker på at invollene hans var totalt feilplassert etter turen. Vi gikk opp i mørket og hundrevis av jeeper og turister gjorde det samme. Sola snek seg sakte opp å varmen kom halveis tilbake. Lasse stod å hutret i bar-leggen, mens jeg tok sånn ca 250 bilder på en halv-time. En fantastisk utsikt var det! Men magen rumla, og alle turistene gikk oss på nervene, så vi vendte nesa nedover veien igjen. Lukta av stekte mais-kolber og fried banana runget i lufta, og vi ble frista nok til å sette oss ned for en kopp te og en frokostbit før ferden gikk videre.

Opp til Bromo

Så var alt klart for å klatre Bromo. Klokka var åtte på morgenen og sola stod allerede høyt. Blandt turister med støv-masker, hester og sort vulkan-støv, basket vi oss oppover. Dette var INGEN koselig tur. Vi hadde sand (som var mer som sort pulver) i øynene, munnen, nesa og ørene. Når vi endelig kom oss opp til delen der man klatrer etter rekkverk, gikk turistene så sakte at man kunne ikke vente på dem. Jeg og Lasse basket oss oppover langs siden av rekkverket og etter en halv-time med banning og ubehag var vi på toppen. Vi så ned i krateret, jeg så på Lasse å sa; "Ta her va faen meg ikke verdt det!". Han nikka enig og sa "Æ veit". Så var det bare å gå ned igjen. For sjåføren sa at vi hadde en time på oss, så vi måtte jo skynte oss ned. Men når i endelig var nede var ikke indoneserne der. NEIDA. Så vi satt i solsteiken i noe som minner STERKT om Sahara, og ventet med ingen tolmod. Vi hadde vulkan-sand overalt! Når tregostene endelig kom, dura vi mot Lawang igjen for en varm dusj :)

Borobodur

Vi fikk endelig (med mye om og men,les; Erin vrikka foten) kommet oss med en lokal-buss ned til Brobollingo. Derifra gikk ferden til Surabaya igjen for å være 1 natt. Vi har tatt med oss litt malaria tabletter, men mest som medisin hvis vi skulle være uheldig å få det. I Togians er det litt fare for malaria, så vi var flinke å smøre oss inn med myggsaker, og hadde myggnetting på nattestid. Men hvem skulle tro at man skulle bli spist levende etter ei natt i en storby som Surabaya? Joda! Våkna med 14 myggstikk i ANSIKTET. Søt lita frøken vart jeg :s Og lasse var dekt på ryggen. Sjebnens ironi. Så vi got the hell out of there, og tok luksus-toget til Yogyakarta. 5 smertefrie timer! Jogja (som den kalles) er mest kjent for den javanesiske kulturen rundt batikk og annen kunst. Vi digga plassen umiddelbart, og inkvarterte oss i en liten koselig gate på et hotell med kunstnerisk vibe :) Jeg slet veeeeldig etter hvert med myggstikk, og fant dette veldig rart. Det var ingen andre vi møtte (og heller ikke Lasse) som fikk myggstikk her, og jeg syntes det klødde noe VANVITTIG til å være myggstikk. Jeg ble mer og mer mentalt sliten av å klø døgnet rundt, og fikk heller ikke sove på natta. Etter 3 dager var jeg helt ferdig å stakk ut for å gå meg en tur da en indoneser stoppa meg i gata å ropte etter meg "What happen to you???" Jeg så på han, himla med øynene og klagde på myggen. Han så strengt på meg og sa "that not mosquito, that bedbugs!!!!!" "What?" utbrøt jeg høylytt og begynte å klø enda værre. Han sa mygg stikker ikke i bane som på deg, vask alt du har av klær, fikk jeg beskjed om, og skift på senga, kanskje jeg hadde tatt det med meg hit. Jeg frika fulstendig ut og sprang opp til Lasse å var panisk, "E MÅ VASKE ALLE KLEAN MINE!!!! E HAR BEDBUGS!!!! HERREGUD SÅ EKKELT!!!!  HJELP MEG!!!!" Jeg var aldeles hysterisk og Lasse prøvde å roe meg ned meg at jeg ikke skal høre på alle de tullingene og at det var rart at han ikke hadde fått det. De sier at man ikke kan beskylde et hotel for bedbugs hvis man ikke har bevis som en ekte bedbug (ja, de er like store som flått).Så den kvelden fikk jeg klærne mine vaska, de skifta på senga og Lasse og jeg bytta side i senga. Sov heller ikke den natta her jeg.... På morgenkvisten snur Lasse seg mot meg og spør om hvordan jeg har sovet. Jeg sa jeg ikke hadde sovet, pga kløe og nervøsitet. I det jeg snur meg kjenner jeg noe krype på meg. "Det æ nåe på meg Lasse!!!!! Ta det vekk, ta det vekk!!!!!!" Lasse får tak i det, og hva er det? En bedbug. På fagspråket Cimex lectularius. Vi dro fram senga, og der var det bedbug egg, bedbug bæsj og alt som hører til. Etter kjefting, krangling og dårlig stemning med personalet på hotellet, pakka vi alt og dro til et anna hotell. Nå skulle Erin få luksusen sin, stakkar.. (Ja, jeg følte utrulig synd på meg selv).

  

Lasse på gitar-shopping

Stikkene ble bedre etter dager med anti-histamin og div, og vi kosa oss med mat, drikke, shopping av kunst og avslapping. Dagene i Yogya gikk unna, og vi dro til Borobodur (var en gang ett av verdensundrene), som er et stort budistisk tempel. En kveld vi tusla nedover gata hører vi plutselig noen rope "hey you norwegians!" og der kom jammen meg en bil trillende med vår Belgiske og Nederlandske venner, Iggino og Demian. Vi lo godt av tilfeldighetene og havna ut flere ganger på øl-runder og dro til fulglemarkedet sammen med dem. Der så vi så mye rart, at det kan bare gjenfortelles når vi kommer hjem :) Etter en hel uke i Yogya, var det på tide å dra med toget opp til Jakarta, for her gikk flyet vårt ut av Indonesia. Kuala lumpur og Malaysia ventet :)

¤E¤

P:S Flere bilder kommer på FB


JOGJA!

Jeg glemte helt å skrive om noen ting som skjedde i Jogja. Vi fikk virus på maskina. KRIIIIIIISE!!! Vi hadde ikke backa up bildan våre, og var ekstremt redd for at vi hadde mista alt. Vi dura ned til et elektro-senter, der nesten ingen snakka engelsk :s Så ikke så mye hjelp å få, før vi fant en gutt-hvalp som kunne snakke litt. Han var super-hjelpsom og klarte ihvertfall å få maskina sånn halveis gående. Men vår reddende engel her i denne historien er Anders Skaret. Lasse sa noe til meg om et program man kan laste ned, så kan hvem som helst styre maskina di, hvor som helst henn i verden. Så lenge man har den oppkobla til internett. Jadda, tenkte jeg. Men jammen tror du det ikke gikk!!!! Anders styrte maskina vår helt fra Norge!!!! Og fiksa ALT! Noe som gjorde meg SUPERDUPER GLAD! En klem deg ventes når vi kommer hjem ;)

Ellers så tok jeg å kosta på meg15 kr for en pedikyr. Kjerringa høvla ned alt fra hud til negler, så jeg kjente så vidt igjen foten min når ho var ferdig. MEn pytt sann! ;) Jeg overtalte Lasse til å få klipt seg, noe som viste seg å være IKKE så lurt. Hun var vel ikke akurat profesjonell dama, der ho nesten rev ut håret hans med en skjemt barbermaskin. Lasse holdt på å klikke først, men så roa han seg ned. Men da var det min tur... Jeg falt nesten sjokkskada ned på gulvet da hun sa hun var ferdig. Jeg skjønte det ikke gikk rettveien fra starten, men hadde et LITE håp om at hun kom til å få retta på det etter hvert... JEg så på dama som vidt snakka engelsk og spurte om dette var en spøk? Hun så rart på meg. Jeg spurte om å få saksa, for å prøve å rette det opp igjen, men til ingen nytte. Jeg sa vi nekta å betale for det der, og hun skjønte det nok fra starten at det ikke ble noen betaling. Tatt seg ut om jeg hadde åpna salong i Trondheim og tatt betaling for å skamklippe folk... Lasse tok alt dette veøldig overraskende med et smil. "Æ må kjøp mæ keps no", va egentlig alt han sa. JEg smilte, men sa at dama ikke hadde klipt av for mye til at det ikke kunne rettes opp igjen. Så vi gikk til en finere frisør-salong der folka faktisk hadde utdannelse og ordentlig utstyr. Så hun fikk nogen lunde reparert skeivheta, men Lasse fikk en uvanlig frisyre. "Ice, Ice, baby" ;)

Dagen vår på fugle-markedet var også givende, for der var det ikke bare fugler! Alt mulig! Fikk bl.a se en liten slange som prøvde seg på å sluke en hel kanin, men måtte gi tapt. Ellers var det mye til salgs der, ink hvalper, kaniner, ugler osv... De hadde farga noen kyllinger i regnbuens farger, men det mest snodige var eremitt-sneglene. De hadde malet sneglehuset i forskjellige mønster og solgte små "dokke-hus" for å ha dem i.. Gale Asia, det tar aldri slutt ;)

¤E¤

Perler på ei snor

Kl er 8 på morgenen og vi er klare til avgang mot Togean Island. Vi hadde avtalt på forhånd at hotellet skulle ordne med en privat bil til oss. Dvs en bil som flere folk kan leie. Ett litt dyrere alternativ enn buss, men dog så mye mer komfortabelt. Tenkte vi... Vi møtte ett spanskt par som også skulle sitte på samme bil som oss. Ikke noe problem, for de var de eneste som skulle med samme bil. Så da hadde vi god plass :) Vi hadde kjøpt ett ekstra sete til sekkene våre, slik at vi slapp å sitte med disse i fanget. Etter litt om og men klarte vi å forklare til den ikke engelsktalende sjåføren at sekkene kunne plasseres i framsetet istede. Etter en litt krunglete start, var vi på vei. Vi merket fort at dette var en sjåfør som hadde montert ny bærte på bilen sin. Etter 9000 tut kom vi ut av tellinga. Det er liksom ingenting som skal være 100% komfort hær nede tydligvis.


Erin med festblæra si måtte jo såklart x antall ganger på do under turen. Det er ikke som andre plasse at man stopper på nærmeste bensinstasjon og tømmer tanken. For de finnes så å si ikke. Så det endte opp med at vi tissa hjemme til forskjellige lokale. Typisk :P Etter ca 4 timer var det tid for mat. Makan (mat på indonesisk) runget inne i bilen. Alle smilte og var enige. Sjåføren stoppet etter 10 min på en lokal plass der han mente maten var god. Særlig.... Fiskehoder i kurry!! WTF! Jeg tenkte at kanskje jeg kunne få noe så enkelt som kylling og ris (serveres over hele indonesia). Tomt for kylling. Vi prøvde å forklare at vi ville kjøre videre for å spise en anne plass. Sjåføren ristet bare på hodet å sa dette var den eneste plassen som madde mat før Gorontalo som var endeholdeplass.Hælvett! Ris og chilli til lunsj...jippi :P Inne i bilen igjen var temperaturen rimelig lik en Sauna. Den spanske jenta spurte høfflig om han kanskje hadde Airconditon i bilen som kunne settes på. Joda, det hadde han. "You pay ekstra!" Alle bare så på hverandre med hakeslepp. Jævelen hadde AC i bilen hele tiden, men ville ikke bruke den. Kostet ekstra for det mente han. Erin iharnisk kokte ikke mindre over da hun fikk vite dette. Det endte opp med en rimeli krass telefon til Hotellet som hadde booka bilen til oss uten å nevene noe om dette. Pynter litt på ordene som ble brukt da vi fikk vite dette, men noe om ett eller annet kvælertak ble nevnt...

Etter 10 timer var vi endelig i Gorontalo. Mørket la seg idet vi akkurat var ferdige med å ta ut penger. Ingen ATM på Togean Island. Cash is king! Vi hadde hørt rykter om at man kunne kjøpe en 4 persons kabine med senger ombord på ferga. Dette var noe vi var litt gira på siden vi var 4 stk, men vi ville gjerne se "rommet" først. Vi kjøpte business class biletter til ferga og gikk ombord for så å vente på en kar som skulle vise oss rommet. Han kom tilbake etter 10 min og kunne informere om at rommet allerede var tatt av noen andre. Jaja... Stolene ombord var gode og AC hadde vi også i vår "lugar". Med rimelig mørbanka endeparti var vi fort klar for å finne en plass å sove på. Mange slo ned sete foran seg ,slik at det ble en seng" og duppa nesten i det vi kom inn på båten. Andre var mer rutinerte og hadde med seg tepper og madrasser. Vi derimot hadde ikke noe madrass, men soveposer og oppblåsbar pute. Fornøyde med plasseringa vår og det vi hadde for å sove med/på var vi klare for litt søvn. Vi merka, eller JEG, merka at dette fort kom til å bli ett hælvett. Vet ikke om noen har prøvd å sove på stålgulv før? Kan fortelle at det er ett sant mareritt. Halebein, ribbein og knær får kjørt seg. Man klarte å sove max 2 timer i strekk før man måtte skite stilling. Da var en av kroppsdelene tom for blod og stakk noe så jævlig. Så slik fortsatte natten...  12 timer hadde "plutselig" gått (tre timer raskere enn forventet,nice!) og en kar ropte over høytaleranlegget (på max insane volum) at vi straks var i Wakai, havna på Togian Island.

Lasse


Å komme seg til den øya man har lyst til, viste seg å ikke være a piece of cake. Man må sjartre båter selv. Vi ville til Poya Lisa, men det var 3 timer og kjempedyrt, så etter en delforvirring ble vi sendt til Bolilanga. Ei øy vi ikke hadde hørt om en gang. Vi hoppa i båten og  2 timer med en treg gammel trebåt og en meget så skeptisk Lasse Berg, var vi fremme. :ya var bitte liten, og bare 6 andre personer var her fra før, men du for et paradis! :) Vi fikk oss en søt bungalow og starta snorklinga tvert! Utroooolig mye arti å se bare rett utenfor veggen der vi bor! David som var ansatt som rengjører og alt-mulig-mann på øya, ville vise oss den kjente cocnut-krabben når kvelden led på. Vi måtte gå opp i skråninga, og inni et hull, der bodde den. David tok den stolt opp og viste frem skapningen som lyste blått i lyset av hodelyktene våre. (Skal sies at David var en litt spesiell type, og kom mest trolig til verden uten  samme mengde baggasje som oss andre, men en hærlig og snill fyr). Jeg syntes denne krabba var skremmende faktisk, og da den klep David i fingern og han mista den, kom hylet. Den rulla  nedover skråninga i mørket rett forbi meg, og det skrikende hylet hørte de nok GODT til de andre øyene. Alle lo så de mista pusten, og jeg hadde bestemt meg at det var siste gang jeg gikk på leting etter coconut-krabben.

Vi ble fort en sammensveisa gjeng her på øya, jeg og Lasse, Iris (fra Nederland) Mark (engelsk) Selina og Balage (sveits/bulgaria). Kveldene gikk på å sitte å fortelle artige historier over dyre øl (ja, 25 kr halv-literen er dyrt her!). Lala (en indonesisk nesten-prins fra Makassar) fortalt om artige opplevelser med kompisene sine, alle konene sine og livet her i Sulawesi. Det er givende å komme innpå folk vi vanligvis aldri hadde engang tenkt oss å prate med hjemme. Vi har mye fordommer uten å ha mye kunnskap, så det er godt å dele opplevelser og kulter på et likt nivå. Vi snorkla på dagtid og en dag dro vi til en øy som hadde en jellyfish-lake. Inne i øya var det ei tjønn (av saltvann) der det bodde det tusenvis av maneter. De var ikke farlige, man kunne fint ta på dem, men det var litt kreepy ;) Ingen vet hvor dyp denne tjønna var, men jeg klarte selvfølgelig å gi meg selv litt ekstra adrenalin ved å inbille meg at det bodde sjø-udyr og værre der. Men ble fort vant til dem :) Etter noen dager her, klødde vi etter noe nytt. Selina og Balage hade bokka rom på øya Kadidiri, så vi tenkte å bli med dit for å få dykka litt, for det skulle de også. Mens Mark og Iris ville til Malenge. Morgenen etter skulle vi alle opp for å nå båten til Kadidiri. Vi merka fort at folk mest trolig hadde skifta litt meninger, så når de stod opp og merka at vi ikke hadde dratt  heller, ble det fliring. Så det endte opp med at vi alle dro til Malenge :)

Malenge var ei myyyye større øy. noe som vil si at det er litt mer å gjøre. Vi hadde bungalower på rekke og rad og 4 små hvalper som prang rundt hele dagen. Idyll!!!! Første dagen gikk vi over fjellet for å gå den lange brua som går bort til Bajo-landsbyen. (Sjø-sigøynere). Etter en skummel time i jungelen var vi fremme ved brua. (Mye svetting og litt furting fra mi si side, sjokk). Fant fort ut at den brua her ikke hadde blitt restaurert siden den ble bygd og det var flere hull enn planker. Jeg kom med krasse meldinger om at Lasse ikke måtte gå fra meg, for det virka som om skiten skulle ryke når som helst. Og jeg ville IKKE henge å dingle fra den brua der takk. Iris stod på alle fire der ei vending, så nervøs var hun ;) De to hundene (mor og far) følgte etter oss, og holdt seg bak Lasse hele veien for at han skulle sikre at det var trygt for de å skysse. Landsbyen som for det meste står på vann, var overfylt med unger som var ved det rette ordet overveldet av skrekkblanda fryd. Fryd over å se oss, og frykt over å se hundene. De skreeeek "Molo molo molo!!!!!" Som betyr hund på Bajo-språk. Når vi som barn i norge får historier om nøkken, tusser og troll på sengekanten,  får bajo-barn mest sannsynlig historier om hunder med rabies. De var livredde!! MEn de roa seg innimellom slagene og ville gjene spille fortball med gutta. Hello misssssta!!!! En utrolig arti opplevelse som vi kommer til å sitte igjen med for alltid :)

Vi dro på en snorkletur neste dag, der vi seriøst så nesten 40 meter under vann. ALDRI hatt så bra sikt før! Vi slappa av på kelden der vi også ble godt kjent med to karer fra nederland, Demian og Iggino. Den eneste personen som var på Malenge når vi kom var Carlos, en 63 år gammel colombianer som trenger et helt kappitel i bloggen for seg selv ;) Jeg overlater Lasse til å fortelle.. Så vi drakk oss full på øl og arak, Lasse dro fram gitar-egenskapene på en råtten og ustemt gitar, som skal sies at ikke helt imponerte, men skapte fine latterkramper. I frykt for å få bare servert fisk, hadde Lasse tatt med nødproviant. Og den fant råtta. Knagde jammen meg igjennom to lag med sekk, to plastikposer og rett inn til sjokoladen! Og midt på natta våkna jeg for å finne øreproppene mine (moskeen ble for høy ) og fant ut at senga vår var DEKT av bittesmå maur. Jeg prøvde å vekke en serdeles beruset Mr. Berg, og det ende i at vi kasta hele lakenet ut døra og prøvde å sover videre. Noe som ikke funka så bra for meg...Så dau-trøtt neste dag lappa jeg sammen sekken med et flagg jeg hadde liggende og tanntråden til Mark.( Fint jeg ikke sa ja takk til å ta med meg sy-sakene dine Beate? ;P) Så når dagen kom for å dra, var jeg fornøyd og hadde fått nok av Malenge. Vi nussa hvalpene hadebra og hoppa alle som en i trebåten til Kadidiri.

Kadidiri er den mest populære øye rundt i Togians, mest fordi den ligger lett tilgjengelig. Men det ble klart for oss at det ikke var høy-sesong lengere. Her var det plass til over 100 mennesker, men vi var vel 20 tilsammen. Jeg passa på så vi fikk den mest poshe plassen å bo på, for maur det takla jeg ikke lenger. Vi booka dykking første dagen hadde jeg 1 dykk, Lasse 2. (Ja, han har fått dilla) og så booka vi hele gjengen en båt til ei større øy (Una-Una) for dykking dagen etter der igjen. UTROLIG 2 fine dykk fikk vi alle sammen!  Så etter late deger med dykk og pils, var første gangen vi 6 skulle skilles. Selina og Balage måtte nordover igjen og vi og Mark og Iris skulle sørover til Poya Lisa. Med litt tårevåte øyne sa vi farvel, og vi var plutselig bare 4...

Turen til Poya Lisa fikk vi mest trolig med den tregeste båten i hele Togian. Helt siker på at jeg kunne ha svømt butterfly fortere. Men etter over tre timer  ar vi dit vi 4 EGENTLIG skulle helt først. Billig og bo, god mat, koselige folk og nesten fullt! Det var flere som tydeligvis hadde hørt om øya, men det var heldigvis plass til oss :) Jeg og Lasse dro på en snorkletur som ikke var så veldig imponerende, men dette var paradis, akkurat som de andre øyene! Demian og Iggino kom dagen etter oss, og vi var flere kjente fjes igjen:) Vi hadde allerede booka oss fly ut av Sulawesi og resten måtte også dra samme dag som oss. Så vi fikk 4 fine dager på Poya Lisa sammen. Siste kvelden fikk Ellie (båt-mann som var ofte på Poya Lisa) tak i Arak til hele gjengen. I sikker stil  hadde vi en avsluttende fest på stranda med bål og gitar-spilling under stjernene. Togian Islands er skjulte perler på en snor. Alt har vært skjermet til nå pga den lange reisen for å komme seg dit. Men 2014 vil det komme flyplass i Ampana, som nok ødelegger idyllen for hele Togians. Vi er heldig som fikk oppleve det i sin vakreste sjarm <3

¤E¤